Hydros konsernsjef Hilde Merete Aasheim utfordret i E24 14.8. alle norske kommuner under tittelen «Kommunene avgjør framtiden til norsk industri». Det er feil adresse!

Aasheim har rett i at prosessindustrien vår er i fare, men rett adresse for utfordringen hennes er ikke kommunene. Den utfordringen burde hun sendt til sentrale norske politikere. Noen av dem er ute av politikken, men mange av dem er fortsatt aktive.

Det er heller ikke bare adressen som er feil, Aasheims historieskriving står til stryk. Hun skriver: «Siden Sam Eyde grunnla Hydro i 1905, har Norge hatt et overskudd på fornybar kraft. Det har vært grunnlaget for at Norge har utviklet ledende, grønn og konkurransedyktig industri.»

Dette er feil. Grunnlaget for at Sam Eyde kunne etablere både Hydro og Elkem, var ikke «overskudd» av energi, og heller ikke at energien var «fornybar». Årsaken til av vi utviklet verdens beste prosessindustri, var at vannkraften vår var billigere enn energi i andre land.

Denne prisfordelen var den grunnleggende årsaken til utviklingen av Norge fra et primærnæringssamfunn til et moderne industriland. Vannkraften vår utviklet industrikompetanse som gjorde landet i stand til å ta kontroll også med oljerikdommene på sokkelen da de ble oppdaget.

Det er ikke mangel på strøm som setter dagens og framtidens industri i fare. Det er at den historiske prisfordelen i økende grad har forsvunnet, i takt med integreringen av vår energiproduksjon med markedene i de landene vi nå utveksler kraft med. Og denne utviklingen er det ikke norske kommuner som har ansvaret for. Dette er resultatet av flere tiårs meningsløst forfeilet energipolitikk, av regjeringer med ulik farge. For tiden driver sittende regjering dessverre i samme spor.

Det reelle problemet er ikke tilgang på strøm, men prisen på den strømmen industrien er avhengig av. Dette var – utrolig nok – ikke hovedsak på Hydros eget arrangement under Arendalsuka tirsdag 15.8.: «Grønn industribygging trenger (vind)kraft». Der sto Hydros konserndirektør for energi, Arvid Moss, fram med påstanden om at Hydros aluminiumsfabrikk i Høyanger nå står i fare. Ifølge Moss fordi Hydro vil utvide produksjonen og har behov for mer strøm, men ikke har kraftavtale ut over 2030.

Den som ikke kjenner kraftsituasjonen i området, satt nok igjen med den oppfatningen at det ikke var strøm nok tilgjengelig i Høyanger for å dekke Hydros behov etter 2030. For det klare kravet fra Moss var at Høyanger kommune måtte akseptere at Hydro og Eviny (tidligere BKK) skulle få bygge ned fjellområdet Snøheia med et vindkraftverk for å løse «problemet». Det er denne situasjonen som har satt ordfører og vindkraftmotstander Petter Sortland i Høyanger i en situasjon han selv har kalt «En helvetes spagat».

I virkeligheten er Høyanger en eksportkommune for strøm. Det produseres ca 1,5 TWh, hvorav Hydro og kommunen førøvrig til sammen bruker ca 1,1 TWh. Resten, 0,4TWh (400 000 000 kWh) eksporters. Det er mer enn Hydros økte behov for strøm til den nye piloten for ren aluminium som planlegges lagt til Høyanger.

Så hvorfor får ikke Hydro kjøpe lokalt produsert vannkraft til priser Hydro kan leve med, også etter 2030? Ganske enkelt fordi Statkraft og Eviny, som produserer strømmen, heller vil selge den ut av kommunen og til «markedspris», importert fra utlandet, enn til den lokale hjørnesteinsbedriften i Høyangersamfunnet.

Det er høyst forståelig at konsernsjef Aasheim er bekymret for Hydros framtid, og hun bør få ros for at hun går ut offentlig og varsler storsamfunnet om hva som er i ferd med å utvikle seg. Det som skjer, rammer heller ikke bare Hydro, men hele prosessindustrien, fra svenskegrensen og kysten rundt.

Det konsernsjef Aasheim kan og bør kritiseres for, er at hun retter skytset mot norske kommuner, og forlanger at de skal ta konsekvensen av en feilslått energipolitikk med å tillate rasering av store områder av sin verdifulle natur med nye vindkraftverk!

Hilde Merete Aasheim burde hatt mot nok til å utfordre de som kan gjøre noe med det reelle problemet, nemlig at vi nå importerer strømpriser vår prosessindustri ikke kan leve med. Og det kan ikke ordførerne i distrikts-Norge gjøre noe med. De som må utfordres er sentrale politikere som har abdisert fra å drive nasjonal energipolitikk. De som først og fremst kunne gjort noe med det voksende problemet, er å finne i styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet.

Hvis Hydro vil produsere mer energi med lave CO2-utslipp i egen regi enn de nå gjør, burde Aasheim dessuten heller satse på moderne kjernekraft. Det vil gi stabil strømproduksjon. Over livstiden vil det også gi billigere strøm enn ny vindkraft i Høyangerfjellene.