På Nordlys sin partidebatt 08.09 var første sak på programmet ulikhetene i samfunnet. Dibran Milani var invitert med for å fortelle om sine egne erfaringer og om sine forslag til løsninger til politikerne. Han tør å si noe som jeg ikke turte når jeg var 16 år, nemlig at han vokser opp som fattig i et av verdens rikeste land. Er det en ting som ikke er lett å si høyt, så er det akkurat det.

Når vennene dine drar på hyttetur, snakker om familiens nye elbil eller viser frem sine nye slalåmski, er det vanvittig vondt å ikke ha det samme og samtidig kjenne på frykten for at de skal oppdage det. I en alder av 31 år kan jeg fortsatt kjenne på skammen, og jeg kan kjenne på hvordan jeg fortsatt er påvirket av å vokse opp uten de samme forutsetningene som de rundt meg. Å vokse opp i en lavinntektsfamilie skaper et utenforskap som preger alle delene av livet ditt, også når du er blitt voksen. Det handler ikke kun om de fysiske tingene du ikke har; det handler om samtalene og fellesskapet man ikke er en del av, det handler om en usikkerhet som preger både hverdagen og fremtiden og det handler om hvordan man har det inni seg og om hvordan man tenker om seg selv og sin egen verdi.

Gjennom mitt eget liv og familie har jeg kjent på hvordan hverdagen har blitt stadig vanskeligere for de som har minst. Fra å vokse opp i en by som hadde nok kommunale boliger til alle, lever jeg nå i en by hvor det er stor mangel på boliger for de uten høy lønn og god økonomi. De få kommunale boligene som er tilgjengelige har en standard vi burde skamme oss over at våre barn bor i. Flere og flere velferdsgoder som har bidratt til å utjevne forskjellene er over tid blitt fjernet eller strammet inn.

Gjennom jobben min som saksbehandler i barneverntjenesten møter jeg hver dag barn som lever i fattige familier, og det er barna som betaler prisen. Er det noe vi vet, så er det at den prisen betaler man i generasjoner. Vi vet også at vi kan gjøre noe med det, hvis bare viljen er der. At Milani sin erfaring med ulikhet i Tromsø i 2021 er lik den erfaringen jeg hadde som ung viser at viljen ikke er der. Om noe, så har det faktisk bare blitt verre. Ved å stemme SV håper jeg at jeg stemmer på et Norge som tar problemet på alvor. Jeg turte kanskje ikke å si det når jeg var 16, men jeg håper at når Milani er så modig og faktisk sier ifra, så hører politikerne på han og tar ansvar. Det fortjener Milani og alle barn og unge i Norge. For skammen er ikke barnas, den tilhører hele Norge og den tilhører de som lager politikken som skaper ulikhetene.