Gå til sidens hovedinnhold

Farvel, dødsskyer

Det tok 40 år å bli kvitt dødsskyene fra Sovjet. Det var til slutt markedskreftene, og ikke norsk press, som fikk stengt fabrikken i Nikel.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Regjeringen hadde fått klar beskjed fra Russland på forhånd: Boris Jeltsin ville ikke høre snakk om noe Nikel-verk da han kom til Norge på statsbesøk i mars 1996.

Smelteverket i Nikel hadde vært en plage og hodepine for norske myndigheter siden 70-tallet. Sterkt forurensende utslipp fra produksjon av nikkel fra den russiske byen med samme navn, ødela luft, natur og elver i grenseområdene i Finnmark.

På det meste slapp fabrikken ut over 100.000 tonn svoveldioksid årlig. I tillegg et ukjent antall tonn tungmetaller og andre skadelige stoffer.

Norske initiativ for å løse problemet ble avvist, lagt i skuffer eller ignorert. Statsminister Jan P. Syse bladde til og med opp 300 millioner kroner for renseteknologi ved fabrikken. Men ingen hadde ansvar, alle skulle rydde opp, men ingen gjorde noen ting.

Mot slutten av 80-tallet vokste protestbevegelsen mot utslippene fra Nikel i Finnmark. Aksjonsgruppen «Stopp dødsskyene fra Sovjet» gjennomførte flere aksjoner. Blant de mer spektakulære kom da Nikel-verkets ledelse i 1991 kom til Kirkenes for møter om industrisamarbeid med Sydvaranger gruve.

Aksjonens leder, Kåre Tannvik, la merke til en rekke skinnhuekledde menn som marsjerte inn på byens hotell. Han ringte rundt, fikk bekreftet besøket fra Nikel-verket, fikk lokalavisa med seg, hentet en mugge vann og fylte opp med snusrester og sneiper.

«Her får dere tilbake litt av skitten dere serverer til oss», sa Tannvik, mens han fylte opp konjakkglassene til topplederne fra Russland.

Det måtte bli bråk. Saken fikk så store konsekvenser for Norges forhold til Russland at statsministerens høyre hånd, Kai Eide, reiste til Kirkenes. Aksjonistene måtte love å ikke aksjonere da Russlands miljøminister skulle komme til Norge.

Nå var nemlig et miljøsamarbeid mellom landene på trappene.

Med dette som bakteppe hadde miljøvernminister Thorbjørn Berntsen få forhåpninger til det russiske statsbesøket i 1996. Han hadde jobbet mye med Nikel-utslippene i all sin tid som minister. Forsøkene på å rydde opp kokte bort i kålen. I Moskva ble ministrene byttet ut på jevn basis. Landet stod overfor store interne utfordringer, med kuppforsøk, krig i Kaukasus og en økonomi i fritt fall.

Men verken han eller Gro Harlem Brundtland ga seg. Allerede i starten av møtet på statsministerens kontor henvendte Brundtland seg til Jeltsin. Nikel-verket var et problem for Norge. Dette måtte det ryddes opp i. En tydelig ubekvem president var ikke godt nok drillet. Presidenten så rundt på sine rådgivere før han henvendte seg til sin visestatsminister:

«Nå har du ansvaret for at denne saken blir løst, og i den videre behandlingen skal du ha direkte kontakt med meg», sa han. Miljøvernminister Berntsen smilte nok inni seg der han fikk Jeltsin simultanoversatt i møtets plenum.

Det norske håpet forsvant som dugg for solen noen dager senere. President Jeltsin annonserte nye endringer i regjeringen. En av de som forsvant ut var, ja nettopp, visestatsministeren. Hjemme i Oslo satt Berntsen og så at Nikel-initiativet forsvant opp i røyk på Dagsrevyen.

Det var ironisk nok under Jeltsins presidentskap at den russiske stat mistet kontroll over de store industriselskapene. Regjeringen manglet kontanter. I flere tvilsomme «lån for aksjer-avtaler» på 90-tallet, klarte forretningsmannen Vladimir Potanin å få kontroll over Norilsk Nickel-konsernet for 170 millioner dollar. Dette var lommerusk å regne, selv på 90-tallet. Utbyttene har vært enorme. Bare i første halvår i 2019 kunne eierne hente ut 18 milliarder (!) kroner fra selskapet.

Det har ikke manglet på initiativ fra Norge. Nikel-verket ble det første man nevnte i alle politiske møter med Russland, fra statsminister-nivå til byråkratmøter. Men russiske myndigheter har vært hjelpeløse, av flere grunner. Den politiske stabiliteten i Russland har vært avhengig av støtte fra den rike eliten, oligarkene. Dermed har man ikke kunne legge seg ut med Potanin, Oleg Deripaska eller Roman Abramovitsj, som i dag eier selskapet.

Samtidig ligger det en solid dose realpolitikk bak beslutningen om å ikke stille strengere miljøkrav til Nikel-eierne. Russiske myndigheter vet godt at dersom Nikel-verket stenger, forsvinner byen. Nikel er det man på russisk kaller mono-gorod, en by bygget opp rundt én bedrift. Forsvinner den, slutter byen å eksistere. Derfor har NorNickel-konsernet de siste årene sprøytet inn millioner av rubler i ulike utviklingsprosjekter i byen. Turisme er en av næringene som skal overta når smelteverket nå er historie. Det er høyst tvilsomt om dette nok er alene til å opprettholde bosettingen. Det vil ta ti-år å rydde opp i de store miljøødeleggelsene smelteverket har påført naturen.

23. desember 2020 stengte produksjonen ved NorNickels smelteverk i Nikel. En julegave til Norge, meldte flere medier. En av Russlands mest lønnsomme, men også mest forurensende, selskaper valgte å flytte produksjonen til andre anlegg på Kola-halvøya.

Tidligere var grunnstoffet nikkel i rustningsindustrien. De senere årene har batteriproduksjon blitt viktigere. Det kan være at NorNickel etter hvert så at miljøødeleggelsene rundt fabrikkpipene ble et så stort omdømmeproblem at det eneste alternativet var å stenge. Russiske styresmakter har også varslet at landets 400 mest forurensende selskaper innen 2023 pålegges å investere i best tilgjengelig teknologi for å få ned utslippene. For Nikel-verket ville det betydd å bygge en ny fabrikk.

Uansett er utslippene fra Nikel historie. På russisk finnes det to måter å si farvel på. Enten «på gjensyn» eller «farvel for alltid». Den førstnevnte brukes langt oftere, men i dette tilfellet er det på sin plass å si «prosjaitje, oblaka smerti».

Farvel, dødsskyer.

Kommentarer til denne saken