I 2019 suste Senterpartiet inn i bystyret i Tromsø med 11 prosent oppslutning og fem representanter. Distriktsopprøret hadde spredd seg til indre bydeler også i Nord-Norges hovedstad.

Drøye tre år senere er alt en svunnen drøm. Nå kjemper partiet mot sperregrensen og velgerflukten. Problemene tårner seg opp også lokalt. I Tromsø knaker det i sammenføyningene.

Begge toppkandidatene - Marlene Berntsen Bråthen og Mats Hegg Jacobsen - trekker seg og tar ikke gjenvalg. Bråthen er varaordfører. Hun ønsker å hoppe over fra bystyret til fylkespolitikken.

Også lokallagsleder Asgeir Slåttnes, gårdbrukeren på Tisnes, har nylig trukket seg fra vervet. I partiet murres det over mangel på politiske gjennomslag etter tre år med varaordfører og makt i Tromsø.

I Senterpartiet mener flere at partiet har blitt usynlig selv om de er en del av et flertall og ordfører Gunnar Wilhelmsens lag.

Samlivet med SV og MDG bidrar til ytterligere slitasje. Og man behøver ikke snakke med mange senterpartister for å finne ut at det ulmer i bompengesaken blant kjernevelgerne i distriktene på fastlandet og Kvaløya.

Samtidig har partiet vært merkelig passive og ikke utnyttet saker der de kunne fått oppdrift. For eksempel har statsråd Ola Borten Moe vist seg som en solid støttespiller for Universitetet i Tromsø, blant de største og viktigste arbeidsplassene i byen.

Ved kommunevalget om bare ni måneder er det ingen kjære mor. Da er det ventet stor tilbakegang for Senterpartiet. Uansett er 11 prosent kunstig høyt i Tromsø, selv uten motgangen i regjering. Sannsynligvis bærer det tilbake til det normale nivået, med en eller to representanter i bystyret.

Det betyr ikke at Sp-mandatene blir mindre viktige for hvem som skal styre byen. Tvert imot. Partiet kan havne på vippen mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Og i et jevnt valg kan svært små marginer avgjøre.

Kanskje skal det mye til for at Sp skifter side og støtter en Høyre-ordfører. På den annen side vil ingen bli overrasket over at partiet skulle innby til en politisk auksjon.

Da blir det hestehandel og salg til høystbydende. Gunnar Wilhelmsen gjør nok lurt i å ikke ta stemmene for gitt. Særlig ikke når Marlene Berntsen Bråthen, som er hans nære allierte, forsvinner ut og nye navn skal inn.

Spørsmålet er hvem kan partiet satse på som stemmesanker i Tromsø? En ny og helt ukjent kandidat vil knapt ha en sjanse. Flere snakker varmt om partiets nye stjerneskudd, Andrine Hanssen-Seppola, som har flyttet til Oslo og blitt leder i Senterungdommen.

Hun er et meget stort politisk talent, men hun er kun 19 år gammel, og det er kanskje litt for tidlig å toppe lista helt uten parlamentarisk erfaring. Utover henne er det ganske tynt i rekkene i Tromsø.

Vi får se om svaret finnes i Lyngen. Der har Dan Håvard Johnsen varslet sin avgang etter åtte år som ordfører. Han flytter til Tromsø sammen med kona, som startet bedrift i byen.

Men Johnsen har slett ikke lyst til å gi seg med politikk. Derfor posisjonerer han seg i kulissene for å gjenoppstå som Senterpartiets toppkandidat i Tromsø, når plassen er ledig og partiet skal nominere på nyåret.

Johnsen er frittalende, direkte og fargerik. Men han er egenrådig og uforutsigbar, og ikke helt lett å holde kontroll på. Han er et eksempel på at det ikke var helt tilfeldig at Peter Wessel Zappfe fant så mange mesterlige skrøner til Vett og Uvett nettopp i Lyngen. Dessuten har han fortsatt kjendisstatus fra Farmen.

Det er en grunn til at Johnsen vil være en garantist for å sanke stemmer. Kanskje nok til å utgjøre forskjellen mellom ett og to mandater, eller i beste fall tre i stedet for to for Senterpartiet. Johnsen er også en durkdreven spiller etter mange år som ordfører i Lyngen.

Der er lokalpolitikken ingen søndagsskole. Men det er den ikke Tromsø heller.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.