Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fare for elg, fare for rein, fare for ras, fare for glatt veibane. På kjøretur mellom min hjembygd og Tromsø kommer fareskiltene relativt tett, akkurat som de gjør overalt i distrikts-Norge. Jeg tar meg i å tenke: Snart kan det være nødvendig å sette opp en ny type fareskilt. Et skilt som signaliserer at du nå er på tur inn i et område uten helsetjenester. Et skilt som skal minne deg om at du må passe på å ikke skade deg eller bli syk akkurat her.
Mennesker har ikke mindre behov for sykepleie om de bor i Balsfjord eller Oslo kommune. Utfordringer vi har som land er noen litt andre enn mange andre steder. I innbyggertall er vi som en bydel i London. Det kan være fristende å undre seg over hvorfor vi da skal ha så mange flere sykehus og helseinstitusjoner enn London. En tettere bosetting i andre land gir en «stordriftsfordel». I et land med spredt bosetting, krever det flere sykepleiere og annet personell med høyere helsefaglig utdanning per innbygger enn andre steder.
I vår landsdel er det ikke mulig å la antall innbyggere alene bestemme antallet sykehus – eller legevakter. Avstander og hyppigheten av utfordrende værforhold spiller en stor rolle. Skal hele den nordnorske befolkningen ha et tilbud om øyeblikkelig hjelp sånn passe på linje med det som tilbys folk i mer sentrale strøk, så kan det ikke være alt for langt til nærmeste sykehus med akuttfunksjon. Det hjelper ikke en stakkar i Vadsø med behov for pustehjelp i respirator og intensivbehandling at det finnes utmerket hjelp å få i Tromsø, når det ikke er værforhold til å fly dit. Bilturen er på 800 km. Tilgang på intensivplass i Kirkenes vil være livreddendene, men nå er altså intensivberedskapen på sykehuset i Kirkenes truet.
Det pekes på at små fagmiljø liksom betyr dårligere kvalitet. Befolkningen har rett til likeverdige helsetjenester over hele landet, det er politisk bestemt. Per i dag får befolkningen i stor grad det. Våre små sykehus, små kommuner med kommunale akuttplasser og legevakter gir helsetjenester av god kvalitet. Sist helg var det en stor ulykke med en turistbuss i Lofoten. Den lokale legevakten håndterte 29 pasienter. Lokalsykehuset på Gravdal, Nordlandssykehuset Lofoten, behandlet 14 pasienter, der flere også ble operert. En slik mengde pasienter hadde vært svært utfordrende å få fraktet over Vestfjorden til Bodø, selv om det ble sendt ambulansehelikopter derfra. Helsetjenestene i Lofoten er i små, faglige miljø, men beviste at de var i stand til å håndtere store ulykker.
Det betyr alt for bosetting og næringsliv at vi faktisk har fungerende helsetjenester alle steder det bor folk, også i distriktene. Derfor må helsepersonellkommisjonens klare oppfordring om at det nå er tid for handling faktisk tas til følge, med en gang. For utfordringsbildet kommisjonen har tegnet for oss er i høyeste grad reelt, og utfordringene er størst i distriktet.
Helse Nord har over 1000 ubesatte stillinger, 400 av disse er sykepleierstillinger. De har lange ventelister og mange fristbrudd, ifølge konstituert administrerende direktør Marit Lind. Hvor mange ubesatte stillinger det finnes i landsdelens 80 kommuner vites ikke, men trolig veldig mange. Sykepleiere er den yrkesgruppen det er mest utfordrende for kommunene å rekruttere, ifølge KS. Samtidig er det i distriktskommunene at fastlegemangelen er mest prekær. Helsefagarbeidere og vernepleiere er heller ikke så lett å få tak i.
Som leder for den største helsepersonellgruppen i Norge som det mangler flest av, så er jeg selvsagt ekstra opptatt spørsmålet om hvordan vi kan sikre befolkningen tilgang til sykepleiere.
Når helsepersonellkommisjonen skriver at vi i framtiden kommer til å være færre ansatte per pasient så betyr ikke det at det skal bli færre helseansatte enn det er nå. Det må være like mange, eller flere. Men fordi antallet eldre øker dramatisk så blir det likevel færre ansatte per pasient.
Med slike framtidsutsikter så er det klart det må tas grep for å fortsatt kunne gi helsetjenester av god, faglig kvalitet. Første bud er så klart å sørge for å ta vare på dem vi allerede har.
Det er to avgjørende spørsmål som både helseforetakene og kommunene må stille seg selv:
- Hvordan rekruttere sykepleiere?
- Hvordan beholde sykepleiere?
Kritisk mangel på spesialsykepleiere og sykepleiere ved Oppvåkningseksjonen UNN Tromsø
Det kan virke som om både Helse Nord og nordnorske kommuner hopper bukk over akkurat disse to punktene. Et jobbsøk på sykepleierstillinger på finn.no avslørte at det i skrivende stund kun finnes 5 stillingsannonser fra helseforetak OG kommuner i Nord-Norge som lyser ut faste sykepleierstillinger. Nordlandssykehuset HF, Helgelandssykehuset HF og Finnmarkssykehuset HF hadde ikke utlyst en eneste en. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge Breivika (altså somatikk) var det kun en enslig annonse som søkte etter sykepleier til gastrokirurgisk sengepost.
Samtidig kan Nordlys fortelle at halvparten av sykepleierstillingene ved oppvåkningsavdelingen på UNN Breivika står ledig. Om man vil rekruttere sykepleiere må vel minsteinnsatsen være å faktisk utlyse stillingene? Skulle ikke tro at det står 400 sykepleierstillinger ledig i Helse Nord sitt område.
Første skritt i riktig retning for Helse Nord
De stillingsannonsene som faktisk finnes utlyst i stort monn er fra Centric care, Dedicare, Humana, Vacant, Nordic Care, Stendi og Ecura. Private aktører og vikarbyråer. Og så to annonser fra Forsvaret. Er det fortsatt noen som synes det er rart at sykepleiere gjør jobb-bytter over til noen av disse? Det er jo de som tilbyr jobb. Ofte også med bedre betingelser.
Nylig lanserte Nasjonalt Senter for Distriksmedisin, på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund, en kunnskapsoppsummering om hvordan rekruttere og beholde sykepleiere i distriktskommuner. Her blir utelukkende de tiltak som har beviselig effekt omtalt. Det viktigste å ta med seg fra denne er at det er nødvendig med mange tiltak som virker sammen, og at det må være befolkningens helsebehov som danner grunnlaget for både helsetjenesten og utdanningene. Det krever målrettet, systematisk og regelmessig arbeid på alle nivåer, samt nødvendig finansiering og rammeverk. Å rekruttere og beholde helsepersonell er ikke noe du gjør en gang for alle, det er en jobb alltid må pågå og jevnlig evalueres for nødvendige kursendringer.
Det er utfordrende å redusere arbeidskraftbehovet samlet sett i sektoren, uten å redusere tilbudet på en måte som undergraver den norske velferdsmodellen. Men det er mulig gjennom for eksempel gjennom å investere i arbeidsmiljø og HMS, god ledelse, oppgavedeling, teknologi, bygg og utstyr.
Å ha en mer robust bemanning som også tar høyde for fravær og HMS-arbeid innrettet mot de risikofaktorene som vi vet fører til sykefravær og frafall, vil gi en mer levelig arbeidsbelastning, trivsel og motivasjon – nettopp det kommisjonen beskriver som viktige faktorer for å rekruttere og beholde helsepersonell.
Lind og Larsen leverte. Men de fikk lite hjelp fra styret
Mindre medbestemmelse på arbeidstidsordninger og mer ubekvem arbeidstid som tvinges på de ansatte vil virke stikk motsatt. Det vil føre til at de som er i jobb som sykepleier i dag, ser seg om etter noe annet. Det er ingen problemer for sykepleiere å finne seg andre jobber. Medbestemmelse er ekstra viktig å ivareta for oss som arbeider når andre har fri.
Norsk Sykepleierforbund vil advare mot å legge opp til en politikk med hvite områder på kartet, områder der det ikke finnes helsetjenester. Det vil være en enorm endring av norsk politikk for samfunnsutvikling, næringsutvikling og beredskap. Vi tror ikke det er en dreining som er gunstig for verken distriktene eller for landet som helhet.
Det er mye vi er skeptiske til i hvordan Helse Nord tenker de skal løse framtidens utfordringer. Men også noe vi er helt enige i. Som når adm. dir Marit Lind skriver at «Det er likevel viktig å understreke at vi skal sørge for likeverdige spesialisthelsetjenester, av god faglig kvalitet, til alle og utvikle attraktive arbeidsplasser i kompetente og ivaretakende arbeidsmiljø».