Forrige regjeringsperiode var preget av hendelser som var egnet til å skape tvil om demokratiets fortreffelighet. Svingdører mellom politikk og lobbyisme som spant så hurtig at menigmann knapt klarte holde øyne med hvilken hatt som var på. Klåfingra politikere med sans for yngre damer. Politikere som ikke kunne huske hvor de hadde vært når det skulle skrives reiseregning. Etterlønn eller lønn? Ja takk begge deler. Til slutt så viste det seg at våre stortingsrepresentanter heller ikke var så altfor sikre på hvor hen de bodde. Da er det kjekt med en gratis leilighet i umiddelbar nærhet til arbeidsplassen, sånn at man ikke farer så lett vill.

Når Eva Kristin Hansen som hadde fått ansvar for å rydde opp i mye av det nevnte ble tatt på nesten fersk gjerning, med hånda et godt stykke ned i godtekrukka, da blir den aller største mangelen blant en del av våre folkevalgte så altfor synlig: De forstår ikke betydningen sine verv, at det er større enn de selv.

Da Donald Trump i 2016 til de fleste store overraskelse vant valget og rykket inn i de hvite hus, gjorde han det på en bølge av misnøye mot det etablerte politiske apparat. Et av hans løfter var «to drain the swamp», et løfte om å fjerne all korrupsjon, lobbyisme og udugelighet i Washington DC. For at dette løftet skulle få gjenklang, måtte det først eksistere en oppfattelse av at det var et problem, og det gjorde det helt tydelig.

Denne oppfattelsen vokser tilsynelatende også i Norge. I sosiale medier er misnøyen med våre politikere lett å få øye på, og det er ikke lengre kun «gutta på gølvet» som henter frem digitale fakler og høygafler. Også mennesker i det som gjerne omtales som mer dannede kretser, og medieredaktørene, har nå fått nok.

Politisk er det for stor del partiet Rødt som har grepet fatt i denne misnøyen. Et parti på ytterste venstre fløy. Det heter seg at enhver reaksjon vil ha en motreaksjon, og hvor lang tid vil det ta før ytterste høyre gjør denne misnøyen også til sin? Det ropet vil ikke nødvendigvis kommer fra de etablerte aktørene, de har for øyeblikket ikke den nødvendige legitimiteten og tilliten. Dette vakuumet kan da komme til å bli fylt av noe mer ekstremt, uforutsigbart, som utfordrer alle etablerte spilleregler, og til sist demokratiet selv. Ytterfløy mot ytterfløy.

I mellomtiden toer stortingets administrasjon og politikere sine hender, og lar det være opp til den enkelte om han eller hun skal få fortsette i sitt verv. Så også denne gang, hvor Eva Kristin Hansen hadde tillit lenge nok til at hun selv måtte trekke seg. En riktig, om sen avgjørelse. Spørsmålet er om hun og de andre involverte forstår hvilke krefter deres handlinger nærer? Ytterkantene vokser på misnøye, og de kommer overraskende.