Herr ordfører, Henrik Broberg og Henrik Romsaas! Ærede venner!

Vi er her i dag for å vise vår respekt og vår sorg over drapene på Tromsø bys jødiske befolkning før krigen, 1939 til 1945. Familienavn som: Caplan, Fischer, Klein, Resnick, Sakolsky, Shotland og Smith. Menn fra disse familiene ble de første straffangene på Sydspissen konsentrasjon- og fangeleir. De ble alle myrdet i konsentrasjonsleiren Auschwitz - Birkenau i Polen i 1943.

Må de hvile i fred!

Det ble et menneskefornedrende opphold uten sidestykke i Sydspissen fangeleir! Det er derfor med stor respekt jeg står her i dag og kan oppleve at minnesmerket over leiren har fått en respektabel oppjustering, noe dens krigshistories forferdelige hendelser fortjener!

Hver gang jeg er i Tromsø, gjør jeg turen til Sydspissen, og har tidligere ganger egentlig gruet meg for å gjøre besøket, for igjen å oppleve å se at det kun var en liten messingplate som minner meg om krigens forferdelige hendelser her fra 1941 til 1945.

Min far Herman Smith var forretningsmann i Tromsø før krigen. Han var også en ekte tromsøværing, som i mange av sine sivile aktiviteter, sammen med mange avsine jødiske venner.

Min far satt i styret i TIL i flere år. Hans jødiske venner var de fleste dyktige fotball spillere. Han var aktiv i Tromsø Motorklubb og eide motorsykkel og bil selv. Han var sammen med sine venner en aktiv sjakkspiller, videre drev han med bryting og boksing. Boksing har også vært min sport. Jeg var på det norske landslaget, sammen med Henrik Romsaas’ nære slektning Johnny Romsaas, allerede som 17 åring og senere norsk mester! Det er jo i ettertid for meg morsomt å tenke tilbake på at min kjære far hadde liknende hobby som meg.


Min far hadde allerede i 1939 lest seg til nazistenes fremferd ovenfor jøder i Europa. Hvorfra vet jeg ikke. Tromsø var på den tiden så langt vekk fra verdens navle, som det var mulig å komme. Far var dessuten militær-akti,v og det er mulig at samtalene der også gikk på krigens hendelser i Europa.

Min far hadde derfor planlagt en flukt til Sverige, som først skulle gå fra Tromsø til min mor og fars venner, familien Aspenes i Balsfjord. Alle min fars venner mente at far overdrev sin frykt for nazistenes føringer!

Flukten ble en overdrevet tung opplevelse for min mor, i høy fuktig snø, med mine søsken delvis på ryggen og alt det som ellers måtte bæres med. De fikk overnatte hos samer på turen, og da de traff to unge menn fra Tromsø, Markus Rotvold og Kåre Kleivan, ble de videre med unggutta til Simastupet i Finland. Der ble de i seks måneder.

Min mor var på vei med meg, og etter hvert fikk hun overtalte far til å gjøre vendereis. Da de kom tilbake til Tromsø, gikk det en kort tid før min far ble arrestert og satt i tvangsarbeide på Sydspissen og videre til bl.a. veiarbeid i Tromsø og andre steder i Troms.

Min far var født i Trondheim av jødiske foreldre. Jeg ber om forståelse for at jeg vil noe tilbake til fangeleiren Sydspissens krigshistorie og dennes arbeidsmetoder, som straffarbeide og annet.

Straffarbeidet gikk ut på å fylle ut omradet Sydspissen mot sjøen. Det skulle bl.a. fylles ut en sjetee av stener. I dag benyttes det maskiner til den type arbeid. Sammen med sin nære venn og forretningsmann i Tromsø, Jens Fyhn, måtte de sammen flytte store stenmasser i kasser - to på hver kasse - og disse kunne bli opptil 100 - 120 kg.

Jens Fyhn ble etter en tid løslatt fra Sydspissen fange- og konsentrasjonsleir. Dette var straffearbeidet som alle Tromsøs jødiske menn måtte utføre. Hverken Jens Fyhn eller min far var kroppsarbeidere. Det var heller ikke de øvrige jødiske mennene. Så det må ha vært et forferdelig slit for alle fars venner, med denne type tvangsarbeide.

Hvorfor jeg vet dette, er at jeg besøkte Tromsø-mannen Jens Fyhns datter Elsa Kristin, som var 16 år på den tiden. Nå er hun 98 år og helt klar i hodet! Hun kunne fortelle at hun og min søster Eva på seks år smuglet inn mat til sine pappaer. Med Eva bakpå sykkelen og med brødpakker og annet i skjul. De hadde badetøy på - dette var om sommeren - for ikke å bli mistenkeliggjort av vokterne.

Fangevokterne var norske voktere som ikke skydde noe når det gjaldt brutalitet. Fikk de en mulighet, var vold veien for disse å gå!

Som da min mor forsøkte å vise min far at han hadde blitt pappa til en sønn - meg denne gangen - han var fra tidligere pappa til mine søstre Eva 6 år og Bjørg 2 år. Min mor trillet meg i vognen til Sydspissen, for å se om hun kunne finne min far. Da far så min mor, løftet hun meg opp fra vognen. Min far løp i glede til gjerdet, hvoretter voktere kom løpende og slo og sparket far, slik at han ble liggende stille på bakken.

Mor glemte aldri denne hendelsen. Hun gråt ofte og fortalte om synet av min far liggende stille på bakken. Jeg ber om forståelse for at min tale blir så personlig, fortellende. Men krigens personlige hendelser hører med til historien om Sydspissen fangeleir og de forferdelige mordene på Europa og Norges jødiske befolkning.

Myndighetenes og andres hjelp i Tromsø, var helt fraværende under krigen og videre etter krigens slutt! Under krigen måtte min mor betale skatter og avgifter, som om min far var tilstede, arbeidende! De jødiske familiene ble fratatt alt de eide, som vi, hjemmet vårt - en nazist overtok denne - forretningen til min far ble borte, min fars motorsykkel og bil, samt hytta vår på Langnes og all kapitalble borte og aldri tilbakeført!

Min far hadde vært så fremsynt at han hadde satt alt innbo som særeie på min mor! Derfor ble noe av møblene tilbakelevert etter krigens slutt!

Det er trist i dagens verden å se tilbake på følgende: Det var ikke nok at ektefelle var borte - norske myndighetet brydde seg ikke om å hjelpe til å finne ut om min fars og hans jødiske venner var i livet.

I dag er jeg er særdeles glad for se alle dere fremmøtte, som er her for å vise deres respekt for Tromsø bys jødiske befolkning før krigen. Og du verden så fornøyd og glad jeg er å kunne formidle Henrik Brobergs stå-på-vilje for å gi alle en bok, "DA BYEN BLE STILLE", som handler om Tromsø bys jødiske befolkning, og med påfølgende film med samme navn.

Og ikke minst: for Henrik Romsaas' vilje til å få laget de opplysende kart og plakat over Sydspissen fange- og konsentrasjonsleir i Tromsø, som var gjemt og glemt i mange år.

Jeg kan nå i glede komme til min fødeby Tromsø og oppleve Sydspissens opplysende tavle og kart!

Kjære Tromsø kommunes ansvarlige! En alvorlig respektfull takk fra oss pårørende.

Takk for oppmerksomheten!