Hungersnød og sultedød i Syria ble servert til mandagsfrokosten en dag i slutten av mai. Det står dårlig til fikk radiolytterne høre. Ikke rart etter ti år med krig, hvor også økonomiske virkemidler benyttes. Norge sluttet tvert opp da EU innførte Syria-sanksjoner i 2011 og har siden støttet disse. Men som normalt ble ikke denne brutale formen for krigføring nevnt med et ord. Nei, problemet besto i at vestlige krefter ønsker flere åpne grenseoverganger mellom Tyrkia og Syria, angivelig for frakt av nødhjelp. Selvsagt sa de ikke at overgangene dessuten benyttes til våpenforsyninger, påfyll av tyrkiske leiesoldater og lignende, som forhindrer fred.

Grensepasseringene det er snakk om fører inn i opprørskontrollerte områder. Det høres finere ut med opprører enn terrorist, selv om disse islamske gruppene til forveksling ligner dem som befinner seg på terrorlista. De har med «god»vestlig hjelp sloss for å felle Assad, uten forøvrig å ha felles mål og interesser. Mediene har godt som konsekvent omtalt «vår» deltagelse i krigen som nødvendig bekjempelse av IS.

I fjor sa USAs utenriksminister at de ville fortsette å stramme til sanksjonsskruen inntil Assad stanset den «unødige og brutale krigen mot det syriske folket.» USA har, mot alle odds, fortsatt tro på at statsledere de ikke vil ha, kan fjernes ved hjelp av økonomisk press, det vil si utsulting. Spørsmålet er bare: Hvem er brutal? Og er landet vårt innlemmet i de brutales liga?

Syria fikk i fjor mest bidragshjelp for femte år på rad. I 2020 ble 1,75 milliarder tildelt denne nasjonen og nabolandene, skryter regjeringa. Men pengene havner i syriske soner, som domineres av nevnte vestligstøttede terrorbander og kommer svært få syrere til gode. Mesteparten av folket bor i regimekontrollerte områder og må klare seg uten hjelp til oppbygging, mat, medisiner. Tenk om våre handelsveier ble blokkert? Så butikkene sto tomme?

I følge sanksjonene er import og eksport til Syria strengt forbudt, pengetransaksjoner umuliggjort, politikere, forskere og andre nektes innreise til samt transit i alle nasjoner som har sluttet opp om disse straffetiltakene. Enkeltpersoner, bedrifter eller land, som bryter sanksjonsbestemmelsene, straffes også. Utrolig nok fortsetter fortielsen av hva økonomiske straffetiltak fører til.

I 1995 publiserte The Lancet (medisinsk tidsskrift) en rapport som informerte om at over 500.000 barn hadde mistet livet på grunn av sanksjoner mot Irak etter den første Gulfkkrigen. Av erfaring burde vi vite at slike midler kun fører til nådeløs og umenneskelig utarming av sivile. Cuba har stått imot over 50 år med amerikanske straffetiltak. Seinest i fjor strammet USA enda hardere til og bestemte at bedrifter, som bidrar slik at cubanere i utlandet får sendt penger hjem, blir svartelista. Heller ikke Venezuelas Maduro eller Syrias Assad er blitt satt ut av spill så langt. Massemyrderiene fortsetter på grunn av bevisste, ondsinnede handlinger.

I 2011 skrev den norske regjering på sine nettsider: «FNs sikkerhetsråd kan med folkerettslig bindende virkning vedta sanksjoner mot stater, personer eller enheter. I tillegg vedtar også EUs råd restriktive tiltak overfor ulike stater, personer eller enheter.» Men sankjonene mot Syria er ikke godkjent av Sikkerhetsrådet, og Norge er ikke et EU-medlem.

Er landet vårt selvstendig? Eller bare en ynkelig vasall, som kryper for de store? Har storting og regjering folket bak seg når vi sulter andre folkeslag til døde for å oppnå regimeskift i land langt unna? Og fører ikke sanksjoner til grove brudd på menneskerettighetene?