Jeg fikk lyst til å bidra med noen ord til samedebatten, etter at politisk redaktør Skjalg Fjellheim skrev noen pauli ord om professor og UiT-forsker Øyvind Ravna og hans rolleblanding, der han reiser verden rundt som aktivist sammen med «sameeliten».

Ravna framstår som en uryddig debattant og bidrar til et hardere klima i samfunnsdebatten, mener Fjellheim. Ikke minst når han kontrer det liberale norske storsamfunnet med harde politiske meninger og massiv dokumentasjon om tidligere og pågående krenkelser av samer.

Les også

Forskning uten vidvinkel

Dette er en debatt som typisk reiser seg i noen medier i forbindelse med tilsynelatende kontroversielle berøringspunkter mellom det samiske og det norske. Et samisk sivilsamfunn som vi vet har få talspersoner foruten de som er blitt skodd på Sametinget.

Samene lever i et samfunn der få debatter utspilles om de store spørsmålene som rører seg utenfor bygda. Det passer å sitere en middelaldrende, velstående reindriftssame, som jeg nylig snakket lenge med om samiske spørsmål som rettskamp, lover og verdier.

«Vi er jo fjellfolk vi, og kan ikke mye om det som rører seg nede i bygda, om politikk eller om saker fra de der sørpå».

For Sametinget må det være en stor utfordring å tolke samisk meningsdannelse og uttale seg skråsikkert om samefolket. Tinget, slik det er bygd opp, har marginal kontakt med det samiske sivilsamfunnet.

Samene er internt organisert i områdegrupper med mye felles avstamming, felles språk og tilhørighet. Dette er merkbart i Finnmark, med flest samer. Overlappende forhold rundt identitet og slektskap gjør seg gjeldende i debatter der konfliktstoff inngår. Et kulturelt munnhell forteller at der samene tier, det er der motstemmene finnes.

Debattene i byene, dit sameungdom og samepolitikere dessverre flytter, skiller seg nok litt ut. Her forandres språk, kultur og væremåte etter hvilke mennesker og omgivelser man møter. Denne kultursvitsjen er blitt vanlig hos oss samer. Det snakkes mindre samisk, men byttingen til norsk er nødvendigvis ikke noe stort problem. Etter de vanligste målestokkene blir det bra byfolk av dem - uten at de blir kulturelt utarmet og ulykkelige.

Les også

Fjellheim ute av fokus

Vi samer lever ikke lenger med vinduer lukket mot resten av verden. Vår identitet er uløselig knyttet til en kultur som har sin egen indre logikk - som på noen måter er forskjellig fra andre kulturer. Derfor har vi noen grenser som vi forsøker å behandle med håndfasthet. Men samtidig er vi mer eller mindre blitt noen rare kreoler i omgivelser sammenskrudd av ideer og verdier med forskjellig opprinnelse. Kravene om "kulturell ekthet" blir som et umulig eksperiment, som å gjenskape noe fra en svunnen tid.

Dette er vel bakgrunnen for at Skjalg Fjellheim mener Øyvind Ravna er lite nyansert i sin kritikk mot den norske velferdsstaten, at Ravna unnlater å formidle at vi samer blir ivaretatt på en anstendig måte, både politisk og kulturelt, samtidig som vi har mer innflytelse enn andre. Våre folk har påvirkningskraft ikke bare gjennom Sametinget, men også i valg til kommunestyrer, fylkesting og Storting. Ikke minst er vi godt representert i sterke internasjonale institusjoner og fora. Samene har også fått klare fordeler gjennom regulativer som ILO-konvensjon nr. 169, artikkel 27 i FN, språklov, opplæringslov og innsigelsesrett i alle lover som berører samene, ikke minst plan- og bygningsloven.

Dette og mangt er vi samer blitt irriterende gode til å benytte oss av.

Les også

Det er vanskelig å forstå at menneskerettigheter blir krenket hos Fosens reineiere

Vi må arbeide målrettet med det neste temaet jeg tar opp, nemlig klimaendringene. Jeg er svært bekymret for klimaendringene, fordi jeg er overbevist om at de er reelle – like reelle som pandemien i 2020.

Jeg forstår at det kan være fristende å vinne støtte ved å velge ut de verste prognosene og la være å si noe om de enorme usikkerhetsmomentene som ligger i tallene. Men de som bryr seg om klimaendringene, bør slutte å skremme folk med usannsynlige scenarier. De fleste er klar over og erkjenner problemet. Det er på tide å gå videre fra bare å snakke og snakke. La oss i stedet bruke tid og krefter på å løse problemet ved å handle – handlinger som ikke er drevet av frykt og hastverk, men av data og nøktern analyse.

Hva er så løsningen? Jo den er ganske enkelt følgende: Alle som slipper ut masse drivhusgasser, må slutte å gjøre det så snart som mulig. Vi vet hvem de er. Det er mennesker i den industrialiserte del av verden som har de aller største CO2-utslippene, så la oss gjøre noe med det. Og la oss sørge for at vi har et seriøst datasett for dette alvorlige problemet, slik at vi kan følge med på fremskrittene, som også vi samer er tjent med.

Jeg er ellers glad for at flere land siden 2014 har fått til bedre registering av utslipp av drivhusgasser. Klimaendringene er en altfor stor global risiko til å bli oversett og fornektet, og det vet de aller fleste mennesker som lever i industrilandene.

Det må vi samer ta mer lærdom av, og særlig sametingene våre. Vi kan ikke bare rope på at staten har ansvaret, og at den grønne energiutbyggingen kun skal etableres i norske landskap sørpå.

  • Lemet-Jon Ivvár (Odd Ivar Solbakk) var i 1979-80 leder for Norske Samers Riksforbund. I forbindelse med planlegginga av Davvi vindpark i Finnmark har han vært engasjert av selskapet Multiconsult til å utrede vindparkens konsekvenser for reindrifta.