Hålogaland Teater har igjen satt en gresk tragedie på scenen: en av de mest dramatiske av dem som er bevart, Medea av Evripides (fremført 431 f.Kr.). Vi møter mytiske skikkelser som for datidens mennesker var «våre aller tidligste forfedre, våre første konger, den gang det var konger i Hellas og disse ennå kunne møte gudene». Det er altså ikke noe dagligdags familiedrama slik tragedien ble skrevet som, selv om talen og handlingen tidvis kan gi inntrykk av det. Særlig når den blir presentert i moderne drakt og dresser. Det er da også merkverdig å tenke på at vi hører ord og tanker som ble skrevet ned for nesten to og et halvt årtusen siden, en tid som vi i våre trakter kun kjenner fra umælende boplasser i den eldste jernalderen.

Men hva betyr Medea i vår verden? Et grusomt drama om en mor som dreper sine egne barn for å hevne seg på faren deres, Jason. Og der hun att på til slipper unna med det og etterlater ham som en knust mann. Hva er dette for noe? Vi behøver heldigvis ikke vite alt om det antikke teateret slik det ble skapt i Athen omkring 500 år før vår kristne tidsregning, for å kunne la oss rive med av begivenhetene. Dramaet handler om helten Jason som forlater sin Medea som har hjulpet ham med å klare bragden.

Medea føler seg sveket på det groveste, hun blir fra seg av sjalusi og hevnlyst. Slik føres vi inn i dramaet. Vi får høre hennes raseri mot ham som har sveket henne, hennes anklage som kvinne mot hele mannsverdenen, og hennes vei mot målet: å straffe ham som har blitt hennes verste fiende.

Hvem er det egentlig vi hører? Er det de athenske kvinnenes opprør mot en bastet og bundet tilværelse, der de var underlagt sin mannlige verge, som beholdt myndighet over dem hele livet? Tilslørt og voktet i all sin ferd for å garantere at barna deres skulle bli farens ektefødte? Det er snarere mennenes forstillinger om hva kvinner kan tenkes å gjøre. For hele teaterfeiringen var i mennenes regi: det demokratiske mannsfellesskapet, de som eide athensk jord og dermed innehadde de eksklusive politiske rettighetene.

De som skrev tragediene var utelukkende menn, skuespillerne var menn, og koret som avløste handlingsepisodene, også menn.

Folket møtte i teateret som rommet mange tusen. Mennene var der i alle fall, forskningsdebatten om hvorvidt kvinner var blant publikum er fortsatt uavgjort. Vi kan altså ikke forstå den antikke versjonen som et kvinnesaksmanifest, i hvert fall ikke en autentisk ytring fra kvinners munn, selv om altså Medea roper ut sitt opprør mot mannsveldet. Hun ble den gang spilt av en mann som ikledde seg kvinnemaske.

Vi må anta at et slikt drama sjokkerte teaterets publikum, den gang som nå. Men egentlig var det slik det skulle være: Leser vi filosofen Aristoteles’ definisjon av hva en tragedie er, hører vi at det er en etterlikning av den menneskelige verden, fremført i et forskjønnet språk, og handlingen skal vekke sjokk og gru blant publikum: umiddelbare reflekser av hjertebank og gåsehud. En viktig betingelse for at disse reaksjonene skulle oppstå var at det skjedde grusomme ting. Men, understreker Aristoteles, ikke enhver grusom handling vil være tragisk, og han minner om at det «jo» finnes tre slags mennesker – det som for datidens publikum var innlysende:

De som er våre fiender. Dem plikter vi å straffe.

De som er uvedkommende. Dem er vi likegyldige til.

De som er «våre frender», først og fremst våre nære slektninger. Dem plikter vi å ære, verne og forsvare mot fiender.

Aristoteles understreker at vold mot fiender ikke skaper de tragiske reaksjonene. Den er en naturlig og riktig handling og ikke noe mer. Vold mot uvedkommende er heller ikke tragisk. Det er vold mot «våre frender» (filoi) som vekker tragisk sjokk og gru, og han trekker frem kong Ødipus: han som, ifølge myten, drepte sin far og giftet seg med sin mor, vel å merke uten å ville eller vite dette. Det er altså brudd på grunnleggende sosiale normer som skulle skape de tragiske gysninger i publikum.

I den gamle verden var altså mennesker underlagt et dobbelt bud: å ære sine egne og å skade sine fiender, og den som unnlot å følge ett av disse bud, mistet sin ære. I vår kristne kultur har vi lært at det kun finnes ett slag mennesker: vår neste. Alle mennesker er «våre frender», dem vi skal ære og verne. Dette budet var utbredt også i den førkristne verden. Det som ble radikalt nytt, er at vi ikke lenger skulle regne noen for våre fiender. Det sies tydelig i Matteusevangeliet (Kap. 5 vs. 43-44): «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og bed for dem som forfølger dere»

Medea lever i den gamle verden og rammes altså av det andre budet: «Du skal skade din fiende». Det var like maktpåliggende som «Du skal verne din frende». Og kravet til å forsvare sin ære er allestedsnærværende. Medea rives av en indre kamp: plikten til å straffe sin fiende eller la være og dermed la fienden utsette henne for hånlatter.

Ideen hvordan hun skal ramme sin fiende på det aller verste får hun av en som tilfeldig kommer til landet, kongen av Athen. Han har søkt Orakelet i Delfi for sin (gutte-) barnløshet I datidens verden var det en religiøs katastrofe fordi slektens aner ikke lenger fikk sin ferdrekult når slekten døde ut. Det at Jasons slekt blir «lagt øde» slik han utroper det med den juridiske termen, skapte for den tidens (mannlige) publikum en uutholdelig «sjokk og gru». For Medea førte dragkampen mellom plikten å elske sine egne og hevnplikten til den verst tenkelige katastrofen.

Tragedien om Medea hører en annen verden til. Likevel kan den gi oss mange innsikter. Vi hører stemmer fra en helt annen tid, men samtidig kan vi la oss innfange av de dramatiske hendelsene og utvide vår forståelse for menneskelige skjebner og erfaringer.