Å lede landet gjennom vanskelige tider, og samtidig være elsket, er ikke lett. Få har klart det. En som klarte det var vår første konge siden uavhengigheten fra Sverige, Haakon VII.

Et spørsmål om identitet

Historien om kong Haakon VII starter med den danske rikmannssønnen Carl, som motvillig tok på seg det betydningsfulle vervet å lede Norge som selvstendig nasjon. Han gjorde til slutt så mye nordmann av seg at han gjorde sitt valgspråk til “Alt for Norge”, og han døde som en elsket folkekonge.

Historien om Jonas Gahr Støre handler derimot om rikmannssønnen som gikk på fransk eliteuniversitet, var koffertbærer for Gro under EU-forhandlingene og senere briljerte som utenriksminister på den store scenen. Etter et par strafferunder i politisk ingenmannsland er han i dag statsminister i Norge.

Mens kong Haakon fant sin identitet som Nordmann fra topp til tå, er Jonas Gahr Støre først europeer, dernest verdensborger og til sist tømmerhugger når han stiller i “Hjemme hos”-reportasjer. Det å være statsminister i Norge synes å være en nødvendig transportetappe som bare må fullføres, før han endelig kan bli det han skal bli når han blir Stor.

Enhver episk reise har nødvendigvis et dødpunkt i midten - bare tenk på del II i Ringenes Herre-trilogien. Fra sin pangstart på den utenrikspolitiske scenen frem til det gloriøse endemålet (enten det er leder av Europakommisjonen, eller en fremstående posisjon i FN) må det nødvendigvis duppe litt ned i midten, før historien når sitt etterlengtede klimaks. Ulempen med en slik tolkning av Statsministerrollen er at de man søker å innynde seg hos ikke lenger er folket man er utpekt til å tjene, men heller de internasjonale storhetene man skal imponere. Én statsministerperiode blir som et fire år langt jobbintervju.

EUs ambassadør til Norge

Det må være derfor Jonas Gahr Støre agerer som EUs ambassadør til Norge. Vår sittende statsminister kan rimeligvis ikke tolkes på en annen måte.

Aller best synlig ble dette når Alternativt Energiutvalg med tidligere LO-leder Gerd Liv Valla i spissen la frem en redegjørelse for hvordan man kunne utnytte handlingsrommet som både EØS-avtalen og reservasjonene i Acer åpnet for, for å sikre både pris og forsyningssikkerhet til norsk industri, norsk næringsliv og norske innbyggere. Reaksjonen fra statsministeren var spontan, en ren ryggmargsrefleks. Å foreslå noe slikt var umoralsk! De rasjonelle motargumentene uteble, kun moraliseringen stod igjen – sammen med latterliggjøringfra partivenner i pressen. Utvalget fikk høre at de var nasjonalister, uansvarlige populister og det som verre var. Og, i likhet med alle AP-folk som vil legge om kursen, illojale.

Da er det godt nåværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik vet hvordan man spiller på lag. Da det ble demonstrert over hele landet – også av flere LO-forbund - for å kreve politisk regulering av krafta, gikk hun ut og advarte mot “kraftnasjonalisme” og å stå sammen med “høyreekstreme”. Så om man ønsket seg at politikerne tok tilbake kontroll over kraftprisene, fremfor å overlate alt til markedet, var man altså litt nazist. Det kan se ut som spinndoktorene til AP-ledelsen slettes ikke trenger noen forsterkning fra McKinsey. Dette har de god dreis på selv!

Ikke Fransk nok

Støre kritiseres ofte for å være for fransk. Men problemet er heller at han ikke er fransk nok! Franskmennene har for lengst skjønt at dersom EU-regulativene går for hardt ut over landets interesser, da bøyer og tøyer man reglene. (Det samme har dessuten spanjoler, tyskere og italienere skjønt minst like godt, og for lenge siden.)

I Eurokraten Macrons Frankrike har de i dag et regime som gir streng politisk regulering av krafteksport. Kun overskuddskraft kan eksporteres, etter at landets egen industri og befolkning har fått det de trenger. Og for el-kraften de beholder selv skal næringsliv og husstander maksimalt betale 15% mer enn de gjorde i fjor, uansett hva den internasjonale markedsprisen måtte bevege seg opp på. (Gjelder også gass i tillegg til strøm.)

Ligner dette på noe du har hørt foreslått noe sted? Over hele landet har det vært demonstrert i regi «Strømopprøret.». Du vet, de uvaskede som ikke lukter så godt, og som i kraft av sin kraftnasjonalisme blir satt i bås med høyreekstreme. De krever jo både restriksjoner på eksport, og en fastpris på strøm for alle.

Tyskland har på sin side nærmest brutt alle EU-regulativ som finnes gjennom massive milliardsubsidier til Uniper, deres ledende nasjonale energileverandør, for å sikre levelige energipriser for egen befolkning og eget næringsliv. Spania har sagt tvert nei til å være med i Acer, enda de er fullverdig medlem i EU. Den ene oppfører seg mer rampete enn den andre. Man skulle tro dette kunne være en liten kilde til inspirasjon til vår egen nasjonale ledelse? Men nei. I stedet fortsetter Støre å være den flinkeste gutten i klassen, akkurat som ved Institut d'études politiques de Paris.

Å velge sine venner med omhu

Så når Støre møter de høye damer og herrer i EU, er det ikke snakk om å hverken «hitle» Macron, irettesette Olaf Sholz, eller kritisere Spania for usolidarisk alenegang. Da er det tvert imot bare velvillighet å spore i samtalene med Macron og Ursula von der Leyen, om hvordan norsk gass skal underlegges prisregulering, siden prisen har løpt løpsk. Gassprisen er det altså helt innafor å politisk regulere, noe lederartikler land og strand også helhjertet heier frem. Men å ta politisk kontroll over strømprisen, fordi den har løpt helt løpsk? Nei da får du høre at du er en uansvarlig nasjonalist som tror på lettvinte løsninger.

Hykleriet og dobbeltmoralen formelig roper imot oss, men hverken kommentariatet i landets store aviser eller partiledelsen i AP (skulle nesten tro de var i samme omgangskrets) klarer å få øye på det helt åpenbare. Det eneste man kan spore av prinsipiell tankegang er, at hvis det frie markedet får negative konsekvenser for EU-landene så må markedet reguleres, men hvis det går ut over Norge så må markedet råde. Koste hva det koste vil.

Kommentator Stephansen i Nettavisen tar derfor feil når han sier at Støre står helt uten venner. Han har bare ikke funnet sine venner i Norge.

Ridderen og Væpneren

Statsministerens resignerte opptreden på TV, i møte med de siste meningsmålingene, vitner om at han for lengst har skjønt at denne statsministerperioden blir hans eneste. Og det kan jo i og for seg være greit nok? Større oppgaver venter, og det er andre hjerter som må vinnes enn folkets. Dette illustreres tydelig med fortsatt full gass for kostbar elektrifisering av oljeinstallasjoner, som ikke tjener til noe gevinst for miljøet, men som vil gi en fjær i hatten til neste Klimatoppmøte. Hadde sentralstyret i AP hatt et øre mot bakken, hadde de satt på bremsen for lengst.

Det er tydelig at ledelsen i AP og LO deler oppfatningen at egne medlemmer er noe som må håndteres, ikke lyttes til. Grasrota i LO, AP og SP har så langt blitt holdt i sjakk. Det spørs om det er situasjonen etter neste valg, som ser ut til å bli et blodbad for regjeringspartiene.

Men ferden mot stjernehimmelen for den tapre ridder Støre, kan bli en ferd inn i solnedgangen for hans trofaste væpner Trygve Slagsvold Vedum. Turen nedover har vært bratt for Senterparti-lederen, som selv var statsministerkandidat under valgkampen, men som nå er relegert til å jumpe bak og klaske kokosnøttene sammen, i en bisarr imitasjon av stødig trav.

Det skrives ikke fortellinger om trofaste væpnere. De er forbeholdt riddere, prinser og prinsesser.