Helt siden Gro Harlem Brundtland var statsminister har den norske politiske elite ønsket et norsk medlemskap i EU. I samme periode har den norske befolkningen ikke mindre enn to ganger svart nei til Brüssel. Likevel ser makteliten i Norge ut til, på ulike måter, å arbeide intenst med å komme inn i EU-varmen.

Skjønt varme er det vel mindre av nå i EU-landene. Energikrisen i verden setter denne problematikken helt på spissen. Europa trenger grønn energi! Og her ser de største norske partiene, og til dels også de mindre, sin besøkelsestid. Er det noe Norge har nok av, er det energi. I hvert fall til eget bruk. Både fossekraft og fossile kilder.

Olje og gass eksporterer vi til Europa uten videre protester eller innvendinger fra folk flest. Det er bare slik det er, mener man. Olje og gass har vi levd av i snart en menneskealder. Inntektene har sørget for at Norge har et solid pensjonsfond. Til og med så solid at man «spiser av lasset», med en tiltakende appetitt på å ta ut mer. Pandemi og strømstøtte årelater fondet tilsynelatende til befolkningens tilfredshet.

Statsministeren advarer nærmest for ordens skyld mot å ta ut mer fra fondet, her må man være forsiktig. Men Europa er i krise og vil ha en større bit av gamle Norge. Klart vi må være solidariske. Den politiske eliten ivrer etter å etterkomme Europa sine ønsker. Dette uten nevneverdig tanke på hvem som skal finansiere denne givergleden overfor Europa.

Men vi vet hvem som skal betale for dette, selvsagt er det vi. En befolkning som ikke ville bli medlem i EU. Og et folk som ikke har fått bestemme om EØS-relasjonen til EU er ønskelig. EØS ble et slags politisk plaster på såret som befolkningen påførte den politiske makteliten på Løvebakken. Ble man ikke et fullverdig EU-medlem, har vi i hvert fall EØS-avtalen. Så langt, så bra. Eller ikke.

Så strammer plutselig Putin grepet om en viktig del av Europa. Verdens kornlager og et fritt Ukraina er under angrep. Putin stenger gasskranene til et Europa som nærmest i halvsvime har gjort seg avhengig av russiske gassleveranser. Europa og USA iverksetter økonomiske straffetiltak uten åpenbare konsekvenser for det russiske diktaturet.

Vladimir sitter vel i sitt innerste kammer i Kreml og flirer. Hvem blir mest skadelidende? Europa eller et storhetssøkende Russland? Vi vet ikke. Dette vil vise seg, tenker vi. I mellomtiden fortsetter Putin å sende raust sine upresise raketter noen meter over taket på et atomkraftverk.

Hvem vinner denne krigen? Ubesvarte spørsmål er det nok av. Men alle vet at ingen vinner denne krigen. Alle involverte parter er tapere. Ikke minst et Europa som nærmer seg høst og kaldvær og som gisper etter energi i fravær av russisk gass.

Så hva gjør vi i Norge? Joda, vi tar spanderbuksene på og hever ambisjonsnivået ytterligere. Nå tar vi mål av oss til å bli Europas grønne batteri! Er det noen som lurer på hva dette innebærer? Neppe. Befolkningen sør for Olavs by har så til de grader erfart hva dette vil bety, nemlig strømpriser som er utenfor enhver logikk og forståelse.

Forklaringen til makteliten er både diffus og provoserende. Vi skal være en viktig del av det europeiske energimarkedet. Vi har knyttet oss til Europa og resten av Skandinavia med i alt 18 strømkabler, hvis jeg ikke husker helt feil. Norsk rein strøm skal selges til Europa og berge de største EU-landene fra egen dårskap. De har ikke sikret sin egen energiforsyning. Men Norge skal hjelpe dem.

Den norske befolkningen skal svi. Et folk som gjennom år har bygd ut strømproduksjonen gjennom avgifter og innsats gjennom mange generasjoner. Og ei regjering i fritt fall gnager enda mer ut av pensjonsfondet for å finansiere strømstøtte til en stadig mer aggressiv opinion.

Forenkler vi denne manøveren, bruker vi indirekte altså deler av det norske pensjonsfondet til å finansiere hjelp til Europas energimangel! Så spanderer vi selvsagt 10 milliarder norske oljekroner til Ukraina. Selvsagt gjør vi det, de må lov til å bygge opp landet igjen. Strengt tatt burde Putin plukke opp den regninga. Hva med disse milliardene hvis Putin vinner krigen og overtar hele det blågule kornlageret? Vi tør ikke å tenke tanken en gang. Det må ikke skje, sier vi. Det er vi alle enige i.

Hva trengs for å etablere Europas grønne batteri? Joda, vi må stille til disposisjon alt det vi kan stable på beina av energiproduksjon i Norge. Fossekraft er nå en ting. Men politikerne vil også ha vindkraft både på land og i sjø. Vindturbiner ute i sjøen bekymrer oss mindre, men hva med skogen av vindturbiner i en uberørt norsk natur?

Jeg leste her om dagen en betegnelse på denne visuelle forslummingen i det norske landskap, nemlig «industripornografi». Og denne betegnelsen på parken av vindturbiner var ikke en gang negativt ment. Det er jo et tøft syn! I hvert fall er det et høyst urovekkende synspunkt flor de som elsker den norske naturen.

I Nord-Norge har man faktisk provoserende lave strømpriser, og en kapasitet som så langt er tilfredsstillende for landsdelens eget behov. Denne situasjonen har selvsagt ikke gått upåaktet hen av den politiske menigheten i Oslogryta. Erna og Jonas er enige om en ting i hvert fall, vi må ha strømkabler fra nord! Da blir det billigere i sør! Jonas er forresten litt avventende. Men han vil vel egentlig dette, han også? «Vi må dele på ulempene, og Nord-Norge må bidra».

Javel, men hva med landsdelens eget behov for å stanse fraflyttingen fra nord til Oslo og for å kunne utvikle industri og næringsliv med et tiltakende energibehov? Helt uinteressant. Ikke en gang stortingsrepresentanter fra Nord-Norge tar bladet fra munnen. Like greit å holde kjeft, man ønsker ikke å smake partipisken.

For å renvaske oljevirksomheten ønsker man på toppen av det hele å forsyne virksomheten med strøm fra land. Ingen miljøgevinst i dette selvsagt, kun økte strømpriser for et folk som storøyd registrerer at også boligrentene stiger raskere enn på mange år.

Europas grønne batteri er under utvikling, enten folk vil det eller ikke. Ikke til eget bruk, men for å være solidarisk med Europa. Vi har brutt Grunnloven og gitt makt til andre enn oss selv når det gjelder vårt tidligere hegemoni som strømprodusent. Andre enn oss bestemmer nå. Og batteriet er under lading.

Norges kultur som råvareprodusent videreføres, men denne gangen uten å ha handa på rattet. Og den norske fauna og natur er under angrep. Til og med den langsiktige muligheten i nord for å utvikle landsdelen oppi der. Det er grunn til å spørre: Hva var det egentlig som skjedde?