Det var i det gamle Romerriket at makthaverne lanserte parolen om å gi folket brød og sirkus. På den måten håpte de at folket ville glemme/ignorere/bli likegyldig til myndighetens høye skatter, slaveri og forfølgelse.

Og bare for å ha nevnt det: 2000 år senere er jeg for både «brød og sirkus», dog i en litt annen kontekst, enn det de romerske keiserne stod for.

I London var det for noen dager siden en fotballkamp, der landslagene fra England og Italia møttes til dyst. Dette syntes NRK var så aldeles, vanvittig viktig, at man benyttet seg av hele 9 (ni) ulike reportere/kommentatorer, for å få formidlet denne helt ekstraordinære begivenheten i verdenshistorien. Blant annet brukte man fem minutter til å snakke om den ene programlederens skjortevalg.

Jeg vet ikke om NRK har en Sareptas krukke å øse av, men hvis så ikke er tilfelle, så hadde det selvsagt holdt i massevis å la en kommentator referere fra kampen, i et studio i Oslo.

Etter at kampen måtte avgjøres på straffespark, hvor for øvrig tre av Englands eksekutører ikke klarte å score, og som førte til at England tapte kampen, fikk det norske folk presentert følgende analyse fra NRK sitt tallrike kommentatorkorps:

  • England som nasjon kom fra nå av, mest sannsynlig til å gå inn en lengere depresjonsfase, med atskillig større negative konsekvenser enn korona, Brexit, verdenskrig og økonomisk krise til sammen.
  • Et helt landslag, pluss støtteapparat, kom fra nå av til å gå inn i en fase preget av handlingslammelse, sorg, mareritt-drømmer og isolasjon. Det var nå så synd på disse lidende, psykisk skadeskutte spillerne, at ingen visste sin arme råd for hvordan man skulle få dem på fote igjen. Intet mindre enn krise og katastrofe var ord som gikk igjen.
  • For de tre spillerne som misset på sine straffer, kom dette til å bety et livslangt traume, noe de aldri ville komme over, et mareritt som ville forfølge de, natt og dag, resten av livet.

Spørsmålet alle nå stilte seg, var hvordan et helt land, et helt folk, et helt lag og tre enkeltspillere skulle kunne komme seg tilbake til «normalen igjen». Det hele virket umulig.

Samlet sett snakker vi jo her, om vi skal ta retorikken på alvor, om meget alvorlige, psykiske lidelser. Erfaringsmessig tar det lang til å helbrede slike alvorlige symptomer.

Jeg er ingen spåmann, heldigvis, men jeg tipper at både land, lag og enkeltspillere var i full vigør igjen, allerede dagen etter det katastrofale nederlaget. Og hvorfor skulle de ikke det?

Dette er alle spillere som i høyeste grad lever på samfunnets solside, som tjener millionbeløp i uka, som kjører luksusbiler, som bor i luksusleiligheter, og der jobben deres er å spille x antall fotballkamper i året. Noen vinner de, noen taper de. Det er det hele. Hvorfor i alle dager skulle livene til disse spillerne gå til grunne på grunn av å ha tapt en fotballkamp? Hvordan skal det da gå med folk som virkelig har opplevd livets skyggesider, undertrykkelse, drap, fattigdom, overgrep, forfølgelse og tortur?

Selvsagt skal spillere og supportere ha lov til å være skuffet/forbanna/frustrert etter å ha tapt en fotballkamp, men så var det dette med dimensjonene, da, og proporsjonaliteten.

Dette innlegget handler om forholdsmessighet, om medias ansvar for ikke å ta ting og hendelser ut av alle proporsjoner, om å se ting i kontekst, om ha flere perspektiv for øye.

Hva om disse stakkars spillerne tok med seg sine millioner, sine biler, sine dyre klokker og luksusvaner, i tillegg til fem tusen fotballer og fotballsko, for eksempel ned til flyktningeleiren i Moria, om så bare for et par år?

Hva om media tenkte seg om to ganger før de slo på stortromma, både retorisk og i bruk av ressurser, i en verden som handler om så uendelig mye mer enn fotball?