Etter 2020

For en gangs skyld har spredt og tynn bosetting i nord gjort oss mer motstandsdyktige mot en krise, mens det er storbyene som sliter med å få kontroll på smitten.

For en gangs skyld har spredt og tynn bosetting i nord gjort oss mer motstandsdyktige mot en krise, mens det er storbyene som sliter med å få kontroll på smitten. Foto:

Av
DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Det kommer en tid etter pandemien. Hvilket samfunn vil vi da ha?

Mens smittetallene i Sverige stiger, går tallene i Norge ned. Mens Sverige sørger over mange døde, har vi til sammenligning færre å begrave.

Norge har vært best i klassen til å håndtere koronapandemien i europeisk sammenheng, med tanke på antall infeksjoner og døde.

Dels fordi vi er få i dette landet, vi har hatt en fordel med å være et desentralisert folk. Vi har vært et land med små forskjeller, et bolverk mot pandemier i seg selv. Men kanskje mest fordi vi er et samfunn med svært høy tillit – til myndigheter, til politikere, til informasjonen fra mediene.

Vi har gjort som vi har fått beskjed om.

Den tilliten kan vi ikke ta som en selvfølge. Den lydigheten kan forvitre.

Og jeg tror ikke tilliten er sterkere enn det samfunnet vi bygger etter korona.

For pandemien har satt flombelysning på de skjevhetene vi hadde i samfunnet fra før. Både i Norge og i verden. Den rammer de som har minst fra før. Arbeidsledighet, permitteringer og sykdom rammer ikke jevnt i de ulike sosiale lag i Norge heller. De er kanskje tydeligere i land med større ulikheter, som USA og Storbritannia.

Men vi går ikke fri. Covid-19 er ikke en pandemi, men en «syndemic», skrev Richard Horton i The Lancet. Hvis vi ikke nyanserer tilnærmingen til sykdommen, vil vi ikke klare å beskytte befolkningen. Store økonomiske og sosiale forskjeller mater en pandemi som rammer skjevt.

De som har kunnet flyttet jobbene sine hjem, i skyen og på Zoom-møter har kanskje hatt noen strevsomme måneder. Men de har hatt jobb. De har kunnet skjerme seg fra smitte. De har ofte høyere utdanning og bedre helse i utgangspunktet.

Mens de som har hatt sesongbaserte jobber, vikariat, deltidsstillinger, eller har vært arbeidsledige, stiller med et svakere utgangspunkt og forsvarsverk mot sykdom og død.

Smittebyrden og tiltaksbyrden rammer skjevt. Hvis Norge ikke retter opp skjevhetene gjennom å bygge et nytt samfunn, vil vi post-korona bare forsterke disse ulikhetene. Da står vi med et svakere forsvarsverk ved neste korsvei.

I starten var alle med på tiltakene. Nå har månedene gått. Etter hvert ser vi mer motstand at alle tiltak skal ramme likt, over hele landet. For en gangs skyld har spredt og tynn bosetting i nord gjort oss mer motstandsdyktige mot en krise, mens det er storbyene som sliter med å få kontroll på smitten.

Når tiltakene blir for generiske og oppleves som for strenge, kan tilliten til dem forvitre.

Og lydigheten med den. Hva skjer da når det kommer en ny krise?

Før pandemien var vi blant annet klar over en stor arbeidsledighet blant unge voksne, som dropper ut av skolen, som ikke får seg jobb. Det er framtidskapital vi kaster på sjøen om vi ikke tar grep. Vi kjente til helseforskjeller knyttet til inntekt og utdanning – og bakgrunn. Selv i Tromsø kan du dele inn byen i fattige og rike bydeler, og legge inn parametere for dårlig og god helse langs de samme aksene.

Det har vært, for å si det forsiktig, et grønnjævlig år. Det er mange som gleder seg til å legge det bak seg. Et 2021 som har vaksiner, færre tiltak, en ny vår.

Nå kan vi begynne å tenke på det samfunnet vi vil ha post-korona.

Vi må være mer forberedt på det som kommer etter pandemien, enn vi var før den kom.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken