Gå til sidens hovedinnhold

Et viktig bidrag til likeverd mellom det samiske og det norske

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det faktum at det nå kommer en samla oversiktsfremstilling av samisk historie for tida etter midten av 1700-tallet, Samenes historie bd. II – 1751 – 2010 (Cappelen/Damm), er ikke av betydning bare for det samiske men også for det norske samfunnet.

En bok som dette kan nemlig også sees som en del av en større samfunnsmessig prosess, nemlig de siste tiårenes positive innsats for rehabilitering av samisk kultur – og for å gjøre det mer respektabelt å være same på egne premisser.

Bakteppet for hvorfor kunnskap om samisk historie i dag er så viktig, er at en stor del av Norges voksne befolkning har fått utforma sitt historiske bilde av Norges historie, kun med det norske folket og norskheta i sentrum. Også i Norge har historieskrivinga til langt opp mot vår egen tid vært en etnisk vitenskap – dvs. en etnisk norsk vitenskap.

Dette har gått igjen i skolens lærebøker, og hvis samer i det hele tatt har vært nevnt, har det vært i lys av gjenskinnet fra den norske historiske lampe. Frem til den aller siste generasjonen har samiske elever stort sett ikke møtt noen av sine egne idealer og verdier i skolen, og i skoleundervisninga har samene vært et folk uten historie.

Et historieløst folk ble man etter at de to gigantene innen norsk nasjonsbygging – historikerne Peter Andreas Munch og Rudolf Keyser - definerte samene som et mindreverdig folkeslag noe før midten av 1800-tallet, og et mindreverdig folkeslag hadde selvsagt ikke noen rett til en dokumentert fortid. I fornorskingas tidsalder som fulgte, var det heller tvert imot.

Snorre Sturlasons kongesagaer sto sentralt i den norske nasjonsbygginga, og styrkinga/danninga av norsk identitet. Det merkelige er at samene - som til dels omtales med stor respekt hos Snorre – ble borte i denne historiefremstillinga.

Flertallsbefolkninga, og samene, er gjennom generasjoner blitt innpoda med at Norge kun hadde vært de norskes domene fra de eldste tider.

Men - samene de var jo her. De måtte jo være kommet fra ett eller annet sted. Når hadde det skjedd? Teoriene om dette har vært mangfoldige. Forelda versjoner av disse ser man delvis i leserbrevspalter og på Facebook.

Kong Harald V - til tross for sine pedagogiske evner - har stadig litt av en oppgave i å få mange av sine landsmenn til å tro på det han har sagt ved en åpning av Sametinget - nemlig at Norge er etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn.

Jeg har forståelse for at mange fortsatt har problemer med å tro at det er slik. Den norsk-nasjonale hjernevaskinga av de oppvoksende generasjonene har i så måte vært ganske total siden midten av 1800-tallet og nesten frem til i dag. Harald Hårfagre samla Norge til ett rike i år 872 – opplest og vedtatt i slektledd etter slektledd.

Men – både for enkeltmennesker og et folk, er det usunt å leve på det jeg vil kalle en nasjonal livsløgn. Derfor er alt som kan motvirke usunnhet av det gode. I denne sammenhengen er den nødvendige medisineringa mer kunnskap også om samisk historie i vårt felles fedreland.

Samenes historie II bør kunne bidra med viktig medisinering. Bl.a. er vi så heldige at vi der dekker perioden for den endelige samlinga av Norge til ett rike, slik grensene er i dag. Det samiske distriktet Indre- Finnmark ble en del av Norge i 1751. Og – i 1826 ble det siste samiske territoriet, det skoltesamiske landet som i dag er Sør-Varanger - innlemma i Norge. Det var 954 år etter Harald Hårfagres rikssamling.

For all del. Der har vært en enestående utvikling mht. samisk historie fra 1970-tallet til i dag

Første gang samer fikk mulighet til å definere egne forskningsmessige problemstillinger, også når det gjaldt egen historie, var så seint som i 1973 – ved opprettelsen av Nordisk Samisk Institutt som hadde som formål - gjennom forskning å styrke og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv sett i et allsamisk perspektiv.

Samtidig med dette var også Universitet i Tromsø (UiT) etablert, ikke minst med et fagmiljø av historikere, arkeologer og sosialantropologer som satte samiskrelatert forskning på programmet, på en måte som man aldri tidligere hadde sett ved et norsk universitet.

Dette skapte reaksjoner hos mange som oppfatta denne satsinga nesten som noe som var i strid med naturens orden. Man kunne ikke forstå, eller ville ha seg frabedt, at akademikere brukte tid på samiske samfunnsforhold og samisk historie, og til og med tok standpunkt for samiske interesser i kontroversielle saker. Enkelte omtalte disse fagfolkene ved UiT som «peispustere» for samisk ekstremisme.

Ved Nordisk Samisk Institutt sto det enda verre til. Der var det samer som selv skulle forske, og skrive om egen historie - ikke minst rettshistorie, og andre fagdisipliner.

Fremtredende samfunnsaktører sto frem og forkynte at slikt var fullstendig uakseptabelt.

Hvorfor?

Jo – samene var inhabile. Man kunne ikke stole på samer i slike sammenhenger. De var partiske og forutinntatte. Samiske fagfolk kunne ikke med troverdighet uttale seg om kontroversielle samfunnsmessige anliggender hvor samiske interesser var involvert.

Men - det har som nevnt skjedd en enorm utvikling fra 1970-tallet frem til i dag. Den utviklinga beskrives også i Samenes historie bind 2.

Samene er i dag i prinsippet anerkjent som det andre statsbærende folket i Norge, på grunn av tilstedeværelse i den regionen som i dag kalles Norge, allerede før vår venn Harald Hårfagre sies å ha samla Norge til ett rike for 1149 år siden. Hvis ikke samene hadde vært til stede allerede da, ville det jo vært vanskelig for ham å gifte seg også med ei samisk kvinne.

Vi har en samisk grunnlovsparagraf, et eget sameting, kulturell - og delvis også næringsmessig beskyttelse i internasjonale konvensjoner og internt lovverk – med unntak av sjøsamene.

Det vil si at samisk kultur nå, i prinsippet, begynner å få den samme samfunnsmessige status som norsk kultur har hatt i Norge siden 1814. Det er mye som skal rettes opp – men vi er absolutt på riktig vei.

Det vi også kan se er at kunnskapsoppbygging om samer – ikke minst om samisk historie – og positive politiske reformer har gått hånd i hånd. Jeg føler meg ganske overbevist om at vi verken hadde hatt et sameting eller en grunnlovsparagraf, hvis disse reformene ikke var blitt fundamentert i solid historisk kunnskap om norsk og samisk felleshistorie.

Men – så man kan spørre - hvordan transformeres kunnskap om historia til politisk handling?

Etter min erfaring førte økt kunnskap om fornorskingsprosessen og den tidligere kulturelle og delvis materielle undertrykkinga til en ny rettferdighetstenkning hos sentrale politikere og opinionsdannere.

Dette har også med kulturell modenhet i det norske samfunnet å gjøre. Samene hadde alltid, også i krisetider, vist seg som meget pålitelige samfunnsborgere. Nå kunne, eller vågde man, å stille seg selv spørsmålet om hvorfor behandling av samene og samisk kultur hadde vært så kvalitativt forskjellig fra den måten samfunnet hadde ivaretatt den norske kulturen på. Hadde tidligere politikk vært rettferdig og i overensstemmelse med prinsippene til en rettsstat som den norske?

Et meget vesentlig bidrag til at sentrale politikere ble overbevist om at det var nødvendig med en snuoperasjon, var de store folkelige aksjonene i forbindelse med Altautbygginga i årene rundt 1980. De samiske aksjonene i Oslo, ikke minst også med sultestreik som virkemiddel, førte etter min erfaring til en reell selvransakelse på sentralt hold.

Fra toneangivende norsk hold gikk man inn seg selv. Hva i all verden er dette? Hva er det vi har holdt på med? Vi må gjøre noe. Vi kan ikke ha sittende på oss at et lite broderfolk som har hatt tilhold innenfor Norges grenser minst like lenge som oss er blitt behandla på en så nedverdigende måte. Iallfall kan vi ikke bidra til at dette fortsetter.

Samene har de samme språklige og kulturelle rettigheter som oss, og samfunnsmaskineriet må sørge for at det realiseres. Dermed ble de store samepolitiske reformene initiert rundt 1980.

Siden da har stadig mer utvida kunnskap om samisk historie og en positiv samfunnsutvikling for samisk kultur vært som siamesiske tvillinger, uten at jeg våger å si hvem som er mest siamesisk.

Når det fortsatt finnes skribenter som mener at samene innvandra til Norge på 1200-, 1500- eller til og med 1700-tallet, er det fortsatt nødvendig med mye arbeid for å skape forståelse for likeverdighet mellom samisk og norsk kultur.

Hva er så forutsetninga for reell likeverdighet mellom de to opprinnelige kulturene – den samiske og den norske - i det geografiske området som utgjøres av staten Norge?

Jo - det er grundig kunnskap om samlivet mellom samer og nordmenn fra de tidligste tider frem til i dag. Dét skaper forståelse og respekt. I så måte står historievitenskapen sentralt.

  • Kronikken er en lettere redigert versjon av innledning holdt ved lansering av Samenes historie bd. II – 1751 – 2010. på UiT og internett, 5. februar.

Kommentarer til denne saken