En svært alvorlig sak, men var dette et varslet overgrep?

I saken publisert i Fremover og Nordlys 26.12.21, fremkommer det at mannen tilhører en menighet og hadde fortalt en sjelesørger om sin dragning mot små jenter «når formene dannes».

Som vi vet «dannes former» hos veldig mange jenter allerede på barneskolen. Kona skal også ha vært sammen med sin mann i samtalen med sjelesørger.

I tillegg hadde han også fortalt en predikant om det han omtalte som «bukseleken», og predikanten ba mannen ta kontakt med helsevesenet. Mange år senere fortalte mannen også om seksuelle overgrep mot sin egen sønn til predikanten, samt sin dragning mot jenter «når formene dannes». Det fremkommer ikke hva som er forskjell på personen som omtales som «sjelesørger» og personen som omtales som «predikant» i saken.

Det er på det rene at flere ansvarlige voksne (predikant, sjelesørger og kona) visste om mannens seksuelle preferanser som omfattet barn.

Minst en voksen (predikanten) visste også om mannens seksuelle overgrep mot sønnen.

Likevel går det over 15 år før politiet får opplysninger om dette, og da via barnevernet.

Prisen for taushet og manglende handling er at hans andre barn også er blitt utsatt for seksuelle overgrep (incest) og traumer knyttet til dette. I etterkant av politiavhør har de fornærmede ønsket å trekke forklaringene. De ønsker ikke sin far straffet.

Ut i fra det som er fortalt, er overgrepsforholdene «gjort opp internt». Hva «gjort opp internt» betyr er vanskelig å vite.

Men dette har vi lest om før, bla fra overgrepsofre og gjennom politi-rapporten etter Tysfjord-saken. Kanskje betyr det at faren har bedt om tilgivelse for sin synd fra Gud, predikanten og barna? Dermed er saken «opp og avgjort» i forhold til Gud etter flere religiøse gruppers syn.

Men det er jo verken gud eller faren som er ofre og skadelidende her. Det er barna.

Det er heller ikke gud eller predikanter som skal dømme på vegne av samfunnet. Det har vært flere saker om seksuelle overgrep i religiøse forsamlinger. Kanskje ting er i endring, men så sent som i 2016 uttalte en talsperson for en religiøs menighet at det ikke var deres plikt å melde om seksuelle overgrep.

Dette fikk de sterk kritikk for av daværende barne- og familieminister, som påpekte at alle har plikt til å varsle.

Plikten til å avverge alvorlige lovbrudd går alltid foran taushetsplikten.

Er f.eks. predikanter fritatt fra avvergingsplikten? Og hva er deres moralske plikt til å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep?

Tiden er overmoden for at også predikanter handler i henhold til lovverk og allmenn moral og varsler ved mistanke om alvorlige kriminelle handlinger som seksuelle overgrep mot barn og ungdom.

Finnes noen form for retningslinjer for predikanter for hvordan de skal håndtere slike opplysninger? Det er vel ikke for mye forlangt at medlemmene av en religiøs menighet har mulighet til å forebygge og beskytte sine (og guds) barn mot seksuelle overgrep.

Eller har medlemmer av religiøse menigheter frikort for seksuelle overgrep?

Mine ønsker for det nye året er at også predikanter i frittstående menigheter opparbeider seg kunnskap og beredskap i forhold til deres viktige arbeid som sjelesørgere.

At de evner å forstå alvoret i seksuelle overgrep, viktigheten av å stoppe overgripere og gjennom dette beskytte menighetens barn mot nye overgrep.