24. mars 1999 ble Beograd og andre byer i Serbia og Montenegro angrepet av bombefly fra NATO-land. Angrepet kom etter at Slobodan Milosevic, presidenten i rest-Jugoslavia (Serbia og Montenegro), hadde nekta å etterkomme gjentatte ultimatum fra NATO om å trekke sine militære styrker ut av Kosovo og stanse den etniske rensinga i Kosovo.

Etter 11 ukers krig måtte Milosevic gå med på å trekke seg ut av Kosovo. Han tapte presidentvalget høsten 2000, men nekta å godta valgresultatet. Etter store demonstrasjoner ble han likevel tvunget til å gå av. Våren 2001 ble han arrestert og seinere utlevert til Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Han døde i si fengselscelle i 2006 før endelig dom var avsagt i rettssaka mot ham.

Det var riktig av NATO å gripe inn militært i 1999 for å stanse Milosevic fra å begå nye folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Det meinte jeg i 1999 som møtende varamedlem i SVs sentralstyre. Og det meiner jeg fortsatt. De som advarte mot at NATOs angrep kunne forverre situasjonen og i verste fall utløse en tredje verdenskrig, tok feil.

24. februar 2022 ble Ukraina overfalt av Russland. Etter 10 måneders krig er det grunn til å reise spørsmålet om ikke tida er inne for NATO til igjen å gripe inn militært. Det er ingen tvil om at Putin i likhet med Milosevic har gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Det vil dessuten være fullt ut i samsvar med folkeretten om NATO kommer Ukraina til unnsetning ved å angripe russiske styrker og militære mål i Russland.

NATO ga i 1998 og 1999 Milosevic ultimatum. Det samme kan NATO gi Putin i 2023. Han kan gis en frist for å avslutte angrepene mot Ukraina og å trekke ut de russiske styrkene fra ukrainsk territorium. Og NATO kan gjøre det klart at det blir militær inngripen om kravene ikke etterkommes.

Det er selvsagt en risiko forbundet med å gi et slikt ulitmatum. Og risikoen blir ikke mindre om det viser seg nødvendig å sette militær makt bak ultimatumet dersom Putin ikke bøyer av.

Men alternativet til å ta en slik risiko, er at Putin får herje videre. Med de enorme lidelsene dette vil påføre Ukraina.

Russland vil åpenbart rase og hevde at landet utsettes for en eksistensiell trussel om NATO skulle involvere seg i krigen med angrep mot russiske styrker og militære mål i Russland. Og det vil komme nye trusler om å ta i bruk atomvåpen.

Men skal NATO og Europa finne seg i å bli holdt som gisler av Putin på denne måten? Er vi beredt til å ta konsekvensene av at Putin får det som han vil ved at han kan true med å ta i bruk atomvåpen? For hvis Putin registrerer at denne strategien virker, er det knapt noen grunn til å tru at den ikke vil bli gjentatt ved neste korsveg.

Etter mitt syn er nå tiden inne for å sette hardt mot hardt. Europa kan ikke lenger la seg terrorisere av Putin. Han forstår kun ett språk – maktens språk. Hvis NATO viser samme vilje og fasthet overfor Putin som de til slutt gjorde overfor Milosevic, kan det være godt håp om at Putin snart deler skjebne med ham.