På Dagsrevyen lørdag den 14 november, ble det blant mange ulike innslag, også sendt disse tre:

1) Topp-oppslaget var meldingen om at fotball-landslaget mest sannsynlig ikke kom seg til Romania for å spille kamp.

2) I magasindelen ble vi kjent med Toralf Mikalsen, som bodde på Røst, og som viet hele sitt liv til fuglene, sitt hjem, havet og naturen.

3) I sporten ble vi fortalt at Wimbledon-turneringen (tennis) hadde forsikret seg for 2 milliarder kroner, i tilfelle avlysning på grunn av koronaen.

Til sammen førte disse tre innslagene til at jeg både ble frustrert, oppgitt, kok-forbainna og tankefull, alt på en gang. Hvorfor?

Fordi innslagene fortalte meg noe om våre verdier, og prioritering av verdier.

I innslaget fra Røst fikk vi glimrende og sterkt fortalt hvordan huset til fugle – og menneskevennen Toralf Mikalsen hadde fått stå til forfalls i ca. 50 år.

Et innslag fullt av varme, og et innslag om hverdags-Norge på sitt beste, men også et innslag om hvordan nasjonen Norge lar vår historie og vår kulturarv bare gå til grunne. Se: Et gammelt, falleferdig hus, eller rønne, som vi også liker å kalle det, kan det være noe å bry seg om, og det i en tid hvor selveste fotball-landslaget ikke får spille en kamp eller to. Nei, det får da være måte på hva vi skal bry oss om i dette samfunnet, i alle fall ikke gammel, råtten bebyggelse. Riv faenskapen! Vi har da annet å bruke pengene på, som foreksempel de eldre, veiene og topp-idretten.

Jeg blir både trist og sint når jeg ser at vi enda i år 2020 ikke har forstått som lokalsamfunn, og som nasjon, verdien av å ta vare på vår historie. En historie som det er så viktig å få fortalt og ivaretatt, ikke minst for de kommende generasjoner. Jeg forstår ikke hvorfor dette fortsatt må være en kamp som må kjempes, i kulturnasjonen Norge. Eller er det faktisk riktig det som kunstneren Odd Nerdrum lenge har hevdet, at Norge først og fremst er en skinasjon, og ikke en kulturnasjon?

Hvorfor har ikke kommune og stat visst å ta vare på dette huset, og alle de andre husene av lignende art i Norge, som bare står og forfaller, som rives og som settes fyr på? (Bare i 2019 ble det revet ca. 22 000 bygg i Norge). Nei, jeg mener ikke at alt skal bevares og tas vare på, men alt for mange bygg av stor historisk betydning blir bare revet i dette landet. Det være seg alt fra store industribygg, til eldre bebyggelse i våre byer, til kirker, samfunnshus, utedoer og løer. Min påstand er at vi i vårt samfunn enda ser på vår lokale og nasjonale bygningshistorie og kultur, som noe uvesentlig, som bygninger som bare står i veien, som gammel skit uten som noe som helst verdi, som må vike for den såkalte «nye tid» og det såkalte «fremskrittet». Det er ikke bærekraftig (snart hater jeg det ordet), det er ikke lønnsomt rent økonomisk, det er ikke effektivt og profitabelt nok for vårt kapitalistiske samfunn.

Jeg tenker: Innslaget om mannen og huset på Røst skulle vært hovedoppslaget i Dagsrevyen denne dagen. Det kunne fortalt oss noe om at viktig kulturarv går tapt rett foran øynene våre, og at dettte er alvorlig. Innslaget kunne fungert som en skikkelig «wake-up call» til våre myndigheter, lokalt som nasjonalt. Hvis vi derimot mener at verdens viktigste nyhets-sak denne lørdagen, var at fotball-landslaget må holde seg hjemme under en pandemi, og om hvilke tragiske og fatale konsekvenser et slikt vedtak kan få for alle oss som bor her, ja da blir selvsagt fotball-landslagets syting over reiseforbud, tapte penger og poeng enormt viktig å fortelle om, når Dagsrevyen skal lage sitt hovedoppslag. Det tok da heller ikke lang tid før diverse media klarte å omtale fotball-landslagets «grusomme skjebne» som en stor tragedie, helt uforståelig, svært urettferdig og krise. Hallo, er det noen hjemme?

Når vi da på toppen av det hele får «gladmeldingen» i sporten om at Wimbledon kan vente seg to milliarder på bok, på grunn av noen avlyste tenniskamper. ja, det er da jeg tenker: Hva om Wimbledon-arrangørene hadde brukt en promille av disse pengene til å ta vare på huset på Røst? (Helt utenkelig, selvfølgelig, men allikevel.) Eller: Hva om den norske staten slo i bordet og proklamerte at den (selvsagt) legger en liten million kroner på bordet for å restaurere huset på Røst? (Helt utenkelig selvfølgelig, men allikevel). Noen som husker sist et av de norske partiene hadde ivaretakelse av vår historie og kulturarv som sitt hovedanliggende ved et valg? Eller: Hva om en av de superrike milliardærene i Norge hadde sagt at han/hun med glede avstod en promille av sin enorme formue, for å ta vare på huset på Røst? (Helt utenkelig, selvfølgelig, men allikevel).

Hvorfor det er utenkelig? Tja, hva med å bruke fem minutter til å tenke over det.