Det tok bare drøye 100 dager med krig i Ukraina før det blir tatt til orde for å snu helt opp ned på norske forsvarsprioriteringer.

Forsvar av Finnmark er ikke lengre viktig, skriver Hedda Langemyr og Terje Bruøygard i en kronikk i Aftenposten. De foreslår å prioritere ned forsvar i nord, og i stedet vektlegge luftvern rundt Oslo.

Når Sverige og Finland slutter seg til NATO-alliansen vil det øke dybden i felles NATO-operasjoner i nord. Finnmark vil ikke lengre være en ensom flanke for allianse. Nå kan man legge til 1600 kilometer med finsk grense mot Russland.

Men finnene og svenskene har mesteparten av sitt forsvar i sør, konsentrert rundt Østersjøen. At man i en slik situasjon skulle redusere den norske militære tilstedeværelsen på være egne landområder i nord, virker lite gjennomtenkt.

Dessuten ligger den norske geografien fast. De historiske erfaringer fra 2. verdenskrig viser at når Norge blir trukket inn i stormaktspolitikk på grunn av geopolitikk, er det Nordkalotten som er krigsteateret.

Narvik ble et strategisk krigsmål, det samme gjaldt Finnmark. Det handler om det samme som nå. Tilgang på naturressurser og vår grense til stormakten Russland.

En småstat som Norge må selvfølgelig balansere egne kapasiteter på bakgrunn av en ny situasjon etter Russlands overfall på Ukraina.

Det er grunnen til at vi nå står overfor en umiddelbar styrking av det norske forsvarsbudsjettet, mye av dette med utgangspunkt i nordområdene. Det gjelder ikke minst evne til mottak av allierte forsterkninger i krig eller krise.

Alt dette er tiltak fra Regjeringen, basert på faglige råd fra Forsvarssjefen, som det burde være liten grunn til å stille spørsmål ved.

En slik debatt kan heller ikke finne sted uten å ta hensyn til at Svalbard er det svake punkt i norsk sikkerhetspolitikk. Havområdene mellom Nord-Norge og Svalbard forbli Norges geopolitiske sentrum.

En småstat som Norge trenger sikkerhetsgarantier fra sine allierte. Da bør man ikke ikke gjenta alle feilene fra 1990-tallet og utover. Da ble fokuset gradvis tatt bort fra nordområdene, og det nasjonale forsvaret i nord bygd kraftig ned.

Tilgangen på midler til det norske Forsvaret vil ikke være ubegrenset de neste årene. Pengene må komme fra andre sektorer i samfunnet basert på skarpe prioriteringer.

Da må Norge bruke sine økonomiske muskler til mer avskrekking på eget territorium i nord, ikke mindre. Selv om vi selvfølgelig ikke kan vite om Norge blir trukket inn i en krig eller hvordan dette nøyaktig vil skje.

Men at Norge har grense til Russland og suverenitet over store havområder i nord, er noe nasjonen må forholde oss til. Derfor vil både hæren, sjøforsvaret og luftforsvaret få en enda viktigere rolle i nord.

Det er i nord Russland vil ha behov for å forsterke sitt bastionforsvar. Atomvåpnene på Kola-halvøya blir enda viktigere for regimet i Moskva når de ser hvor sårbare de er med konvensjonelle styrker på bakken i Ukraina. Og mandag kan Barents Observer rapportere at Russlands nordflåte nå gjenåpner en av de store flybasene på Kola som ble stengt i 1998.

I lys av dette viser oppbyggingen av Finnmark Landforsvar at Norge ser denne utviklingen. Og sammen med Finland, Sverige og NATO får vi i tillegg en sterkere og enda mer fleksibel forsvarsevne.

Evne til å utnytte hverandres ressurser i en region med lange avstander og klimatiske utfordringer vil bli militært avgjørende for å demme opp for et Russland som fremdeles ruster kraftig opp på Kola og i Arktis.

Etter fire måneder med krig i Ukraina, er ikke tiden inne for å trekke forhastede konklusjoner. Det er risikabelt å ta til orde for å tone ned forsvaret av våre egne grenseområder mot et nasjonalistisk og skremmende aggressivt Russland. Det kan komme til å straffe seg.