Skjalg Fjellheim mener at vi, i vår kronikk i Aftenposten 8. juni, skriver at «forsvar av Finnmark ikke lengre er viktig», og at vi «foreslår å prioritere ned forsvar i nord, og i stedet vektlegge luftvern rundt Oslo».

Vi ønsker debatten velkommen, som allerede nevnt mener vi det er nødvendig med en debatt om innretning på og lokalisering av vårt forsvar. Samtidig er Fjellheims henvisninger til vår tekst feilaktige og det er derfor behov for noen oppklaringer. Selv om vi ikke skriver det han mener, var vi kanskje ikke tydelige nok.

For å gjøre det helt klart: Vårt hovedbudskap var ikke å nedprioritere forsvar av nord, men at krigen i Ukraina gjør behovet meget tydelig for at vi generelt må prioritere mer forsvar av hele landet i tiden fremover. Altfor mange områder har vært underprioritert i altfor lang tid.

Russlands krig i Ukraina bør bidra til større bevisstgjøring rundt hvor sårbare vi er, nettopp på grunn av denne langvarige underprioriteringen av forsvar og beredskap i politikken. Siden Russlands annektering av Krim i 2014 har det vært fornyet fokus på forsvar av norsk territorium, og særlig å bygge opp igjen forsvaret i nord. Det er både riktig og viktig.

Samtidig er det også viktig fremover vi ikke havner i en forsvarspolitisk blindsone når det gjelder Sør- og Midt-Norge – uten at det å ha fokus samtidig flere steder på noen måte skal gå på bekostning av nord.

Det er dette vi mener når vi skriver: 1) med krigen i Ukraina er «dogmet om at en krig i Norge vil begrenses til Finnmark, derfor også i ferd med å falle», og 2) «akkurat nå har vi ikke et forsvar som kan forsvare hele landet og befolkningen. En utvidelse av våre strategiske nærområder betyr likevel ikke at vi bør redusere hverken den militære eller sivile innsatsen i nord».

For det første, de forsvarspolitiske prioriteringene har de siste årene blant annet vært å reetablere Finnmark landforsvar. Forsvarsdebatten har fulgt i samme spor, og i stor grad handlet om at en krig på norsk territorium vil utspilles i nord, og hvordan Finnmark skal forsvares – om det skal være med bakkestyrker eller ei. Krigen i Ukraina har vist at Russland ikke begrenser krigføringen til kun én del, men tvert imot har rammet knutepunkt over hele landet. Bør utviklingen av forsvaret i Norge fremover kun begrenses til oppbygging av forsvaret i Finnmark?

Det leder oss til det andre punktet. Forvarets kjerneoppgave er ikke å forsvare Finnmark, men bidra til å forhindre krig i Norge. Forsvaret av Finnmark er med andre ord én av flere underoppgaver som skal bidra til å forhindre krig. Som nevnt, akkurat nå har vi ikke er forsvar som kan forsvare hele landet. Luftverndekning av befolkningstette områder i sør er blant én av de store sårbarhetene og manglene i vårt forsvar. Våre myndigheter har både et moralsk og konstitusjonelt ansvar for landet og befolkningen. Vi må derfor ha en sikkerhetsstrategi som dekker hele landet, og ikke kun deler av det.

Det gjelder ikke minst effektivt forsvar av våre enorme havområder og langstrakte kystlinje som vi bør ha størst mulig kontroll over. Russland startet fjoråret med å forsterke sin kapasitet i nord ved å oppgradere statusen for Nordflåten som opererer i Arktis til å bli et eget militært distrikt. Med flåtens hovedbase på Kolahalvøya er adgang til Norskehavet og videre til Nord-Atlanteren avgjørende. For NATO og våre allierte er det viktig å ha kontroll og sikre fri ferdsel i disse havområdene. Med andre ord er det stor sannsynlighet for at andre lands aktiviteter i våre maritime nærområder bare vil øke fremover. Som Fjellheim selv påpeker er havområdene mellom Norge og Svalbard «Norges geopolitiske sentrum». Vi er derfor helt på linje med Fjellheim når han poengterer at «den norske geografien ligger fast». Uavhengig av konjunkturer i det sikkerhetspolitiske landskapet – om vi er i dyp fred eller vi har krig i Europa – er det viktig at vi til enhver tid har en klar forventning om hva slags type forsvar og totalforsvar det er nødvendig at vi holder oss med. Ikke at den militære makten bygges opp og ned slik tilfellet har vært tidligere.

Norge som småstat er helt avhengig av sikkerhetsgarantier fra våre allierte, men det betyr ikke at å overlate for mye av kontrollen til våre allierte nødvendigvis i alle tilfeller vil tjene norske interesser. Videre er vi også som nasjon forpliktet til å ikke overlate for mye til allierte – selv om et svensk og finsk NATO-medlemskap uten tvil vil bidra til å styrke vår forsvarsevne – også i nord. NATOs artikkel 3 sier at alle nasjoner har et ansvar for å utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå et væpnet angrep.

Vi er nødt til å gjøre mange, harde økonomiske prioriteringer i tiden fremover, men vi mener ikke at å prioritere opp dagens sårbarheter som eksempelvis luftvern må gå på bekostning av forsvar i nord. Vårt argument er at det meste er skalerbart og selv en liten økning i forsvarsbudsjettet vil gjøre oss i bedre stand til å forvare oss selv både til havs, i nord og i sør – men vi kan ikke ensidig avgrense det til forsvar av nord i tiden videre.

Hvilke konsekvenser krigen i Ukraina vil ha for europeisk sikkerhet, forholdet vårt til Russland og hvilke trusler vi må kunne møte i fremtiden er fundamentalt usikkert. Fremfor å tone ned forsvaret av nord, tar vi derfor til orde for å tone opp forsvaret av landet.