“Vi lever i en overgangstid. Et gammelt samfunn er i ferd med å skapes om til et nytt”, sa Arbeiderpartiets Grunnsyn og retningslinjer som ble vedtatt i 1949. Det var utvilsomt sant da. Det er kanskje enda mer sant i dag.

Vi trenger en ny sosialdemokratisk modell som er tilpasset vår tid, kutter utslipp og tar vare på folk. Jeg lurer; hvor er visjonene til Arbeiderpartiet?

Trange tider rammer alltid de på gulvet og de med minst først og hardest. Men nå står vi i en helt ny situasjon hvor også nordmenn med vanlig jobb og lønn, ikke klarer å betale helt nødvendige regninger. 400 000 familier sliter med de økte levekostnadene. Det er skuffende at regjeringen ikke er mer ambisiøse på deres vegne.

Jeg savner at regjeringen bygger et Norge som løser utfordringene folk kjenner på i hverdagen sin nå, og samtidig trekker de store linjene til hva slags samfunn Norge skal være. En del av suksessoppskriften til Norge er at det har vært små forskjeller. Men det blir stadig avstand mellom de som har lite, og de som har ekstremt mye.

Målet med grønn politikk er å sikre velferd, for alle, for alltid. Løser vi ulikhet, kommer vi langt på vei med å løse klimakrisa. Løser vi klimakrisa, gjør vi samtidig mye for å redusere forskjellene.

For MDG er rettferdighet i Norge og i verden en del av grunnmuren for vår politikk. Økende forskjeller og at vanlige folk med vanlige folk sliter i hverdagen, er verken nødvendig eller uunngåelig. Det er et mysterium for meg hvorfor regjeringen ikke gjør mer.