Ingvild Kjerkol ga sin første sykehustale ved UNN i Tromsø, et klokt valg og en viktig signal om at den nye regjeringa ser etter de gode løsningene i hele landet.

Talen er et skippertak med et løfte om varig endring, og et håp om bedre kvalitet i vårt felles, offentlige helsevesen.

Kvalitet og beredskap i helsevesenet handler om penger. Så klart det gjør. Sykehustalen til Kjerkol var godt smurt med penger for relativt raske tiltak:

Nå ligger det penger på bordet til å opprette 200 nye utdanningsstillinger til spesialsykepleiere, inklusive intensivsykepleiere.

Det suppleres med 1,5 milliarder i en ny tiltakspakke som skal sørge for at særlig intensivavdelinger og psykisk helsevern styrkes.

Det er 1,5 milliarder som legges på toppen av de 700 millioner ekstra som sykehusene allerede har fått i økt grunnfinansiering.

Så ja, det handler om penger, om bedre rammebetingelser for sykehusene, om finansieringslogikk. Kvalitet koster. Gode arbeidsvilkår for helsepersonell koster også.

Men Kjerkols tale handlet like mye om en ny verdiforståelse.

Det skal koste med kvalitet fordi den beste kvaliteten får vi ved å styrke et offentlig helsevesen.

Kjerkol var i så måte klokkeklar i sin bestilling: Norge skal styrke et helhetlig offentlig helsevesen og sykehusene skal bidra til å styrke et økosystem av helsetjenester. Bort med fritt behandlingsvalg og kompetanseflukt til private aktører. Det er et tydelig sosialdemokratisk prosjekt, som Arbeiderpartiet gikk til valg på, og som de iverksetter nå.

Slik også velgerne deres forventer.

En slik bestilling kan være akkurat det som trengs for å heve kvaliteten i helsetilbudet. Den er en del av en opptrapping på vei mot tiltrengte strukturelle endringer i helsevesenet. Vi har alle smertelig opplevd hvor de strukturelle utfordringene ligger - og det er både i foretaksmodellen, og i samhandlingsreformen som har overført stor byrde fra sykehusene til kommunene.

Med de konfliktene det innebærer.

Kjerkols bestilling er også et oppdrag til helseforetakene som de ikke kan glippe på. Med økte rammebetingelser, og større felles verdiforståelse av hva et helsevesen er, følger økte krav om gjennomføring og god kvalitet.

Og et skarpt blikk på hvordan pengene blir brukt.

Så ja, det handler om penger. Men det handler først og fremst om mennesker. Mennesker som skal behandles. Men også mennesker som skal behandle, lindre og støtte.

Det er et stort fokus i talen på de ansatte som holder hjulene i gang, en klok tilnærming på alle måter.

En egen Helsepersonellkommisjon skal nedsettes for å: “... finne ut hvordan vi skal sikre å få rett kompetanse på rett plass, beholde de fagfolkene vi har, bruke ressursene mer fornuftig ved hjelp av teknologi, og hvordan vi kan dele bedre på oppgavene.”

Det er langsiktig tankegang som preget Kjerkols tale.

Og igjen, et viktig fokus på helsevesen som et økosystem, der helsetjenesten på sykehus og helsetjenesten i kommunene skal ses under ett.

Men økosystem i nord er ikke som økosystem i sør. Våren starter tidligere i sør, og vekstsesongen er lengre.

Altså: Virkeligheten til regionsforetaket Helse Nord er så langt fra virkeligheten til Helse Sør-Øst som du får det. Der det er tett med folk er det tett med spesialister. Som en kilde sa til meg: Helse Nord er nesten i en ubehagelig spagat.

Helse Nord må sørge for å ha nok allroundere som kan tilby tjenester i mange små lokalsykehus i en langstrakt landsdel med relativt få innbyggere. Samtidig som de skal tilby pasienter likeverdig spesialistbehandling.

Det er nesten en selvmotsigelse.

Man har fått mye bra til med blant annet pasientsentrert helsetjenesteteam, et samarbeid mellom UNN og kommunene som helseministeren løftet frem som et vellykket eksempel på samhandling .

Et eksempel til etterfølgelse, i følge Kjerkol.

Men samtidig så må universitetssykehuset utvikle blant annet leger som er spissa innenfor veldig smale felt. I tillegg til spesialiserte sykepleiere, og annet helsepersonell.

Den typen spesialisering kan være utfordrende i nord. Det er få pasienter og lite mengdetrening. Det kan være vanskelig å drive kliniske studier på liten pasientgrunnlag. For eksempel når man skal forske på nye medisiner, operasjonsteknikker, behandlingsløp og teknologi. Det kan høres litt skummelt ut, men det er ikke det.

Utprøvende behandlinger er viktige for både kvaliteten av tilbudet pasientene får, og for utdanningen av spesialister i landsdelen.

Og det er her spagaten kan bli fullstendig for regionforetaket Helse Nord hvis de ikke trår lett og rett.

For helsevesenets oppgaver blir stadig mer spissa. Og holder vi ikke tritt med den utviklinga, så kan vi glemme likeverdige helsetilbud for hele landet.

Vi kan ikke basere oss på tilgangen på pendlende spesialister fra Oslo Universitetssykehus. Eller enda verre, pendlende pasienter til Oslo Universitetssykehus.

Talen til Kjerkol markerte startskuddet for et skippertak for helsevesenet, med friske penger til, og gode tanker om, både spesialisering og samhandling.

Men balansen i helsevesenets økosystem som Kjerkol etterlyser er ikke en enkel øvelse i nord.

Likevel, vi forventer så klart en god balanse også her. Og det vil kreve en sylskarp ledelse hele veien opp til regjeringskontorene.