Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Avtalen ble unnfanget som et diffust borgerlig løfte gitt av daværende samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) i 2021. Den ble videreført som dryppende feit valgflesk av Ap og Sp - der Sandra Borch fabulerte om 10 milliarder kroner for miljøvennlig utvikling av Nord-Norges største by.
Nå ligger avtalen for døden, uten at folk i byen egentlig vet hva det er som ligger forlatt i grøfta. Byvekstavtalen har blitt vannet ut med så mye politisk unnfallenhet over så lang tid, at den fremstår kun som et verkebyll på det offentlige ordskiftet i byen nå.
Regjeringen har ekspedert denne bevisst utvannede avtalen dit hvor alle valgløfter går for å dø. Og den ble ekspedert med et skambud som truer tilliten til det politiske systemet.
Det er alvorlig.
Staten kom nemlig med et tilbud under siste forhandlingsmøte som i realiteten innebærer at man kun fikk 35 millioner kroner i året, over ti år, å forhandle om. Det reelle statlige tilbudet til byvekstavtalen er 627 millioner kroner utover det som allerede er vedtatt i Bypakke Tromsø, meldte Nordlys i går.
Kun 350 millioner over ti år var det direkte mulig for kommunen og fylket å forhandle om, mente samferdselsråd for Troms og Finnmark fylkeskommune Agnete Masternes Hanssen (Ap). Altså 35 millioner i året.
35 millioner er nært opp til prisen på fem tilfeldig valgte boliger som ble solgt på Fagereng i oktober.
Til sammenligning bruker staten nesten tre milliarder norske kroner kun på sykkel og kollektiv i byvekstavtalen for Stavanger. Og la oss ikke engang begynne å pirke borti Fornebubanen som er en del av Oslos byvekstavtale. Der skal staten inn med åtte milliarder for 7,7 kilometer med T-bane.
De fire byene som allerede har en byvekstavtale med staten har fått så mye penger at noen av dem måtte levere prosjektmidler tilbake. De rakk ikke å bruke dem opp!
Det ville ha fått stor betydning for hverdagen til vanlige folk i Tromsø om regjeringen ville satse på vår by på lik linje med de fire store. Det hadde vært god, omfordelende sosialdemokratisk politikk.
Men det var ikke regjeringen interessert i.
Å forhandle om 35 millioner kroner i året til Tromsø er så forbausende lavt at det er nærliggende å mistenke at samferdselsdepartementet ville provosere frem et brudd i forhandlingene.
Og brudd ble det.
Dette er ikke en måte å bygge tillit i samfunnet på.
Hverken Gunnar Wilhelmsen (Ap) eller fylkets Agnete Masternes Hanssen (Ap) hadde annet valg enn å gå fra forhandlingsbordet. Det er det eneste ansvarlige å gjøre. De har kastet bort nok tid på luftslott.
Arbeiderpartiet i byen og i fylket har gjennom hele denne prosessen løpt i motvinden fra sine egne i Oslo, eller mot et embetsverk som ignorerer politiske signaler.
Det er det sistnevnte Gunnar Wilhelmsen henger sitt siste håp på: At skambudet fra staten ikke er politisk villet, men noe som embetsverket gjorde ved en inkurie og uten politisk forankring. Han tror at han kan snakke sammen med sine partifeller og løse dette.
Det fremstår som noe naivt.
Helt siden mars i år har Tromsøs forventninger vært tydeliggjort til den politiske ledelsen i dette landet.
Legger opp til velkjent kaos rundt byvekstavtalen
Pressen har fulgt saken tett. Både opposisjon og posisjonen i byen har skrevet kronikker og stilt krav. Erlend Svardal Bøe (H) har flere ganger stilt spørsmål til samferdselsministeren i Stortinget.
Politikerne i regjeringa har enten lokal, akutt hørselshemming for signalene som kommer fra Tromsø, eller så er de helt uinteressert i Tromsøs byvekst og utvikling. De punger tross alt ut et par milliarder for en rullebaneflytting i Bodø.
Det får da være måte på hvor mye oppmerksomhet Nord-Norge skal kreve av dem.
Nei, Wilhelmsen. Ansvaret for denne fadesen er 100 prosent politisk, og det ansvaret ligger hos Arbeiderpartiet.
Skal man gjenopprette tilliten til regjeringen og Ap denne byen så må initiativet komme fra øverste politiske hold - inklusive samferdselsminister Jon-Ivar Nygård og statsminister Jonas Gahr Støre.
Det er lite trolig at noen av dem vil pakke kofferten for å gå botsgang i Tromsø og møte folk flest ansikt til ansikt, dessverre.
Ap-politikerne i sentrale regjeringsposisjoner fremstår rett og slett ikke som særlig engasjert i Tromsøs byutvikling og folks hverdagsliv.
Til tross for at en sterk, moderne og attraktiv Tromsø er viktig for de norske nordområdene. På Stortinget er ståa den samme: På Tromsbenken er det Svardal Bøe og Svs Torgeir Knag Fylkesnes som holder fakkelen høyt for byen.
SV korrigerer regjeringens kurs angående byvekstavtalen
Cecilie Myrseth (Ap) og Nils-Ole Fosshaug (Ap) har så langt ikke utfordret sitt eget parti på vegne av Tromsø by en eneste gang.
De viser forbausende stor vilje til å sitte stille i båten.
Hele greia stinker av elendig politisk håndverk som i verste fall vil føre til vedvarende mistillit til regjeringa og Arbeiderpartiet hos Tromsøs befolkning.
Tromsø fikk aldri OL, men her i byen er selvskadingen til Ap en egen OL-gren. Og farsen rundt byvekstavtalen har sikret partiet gullet.
Når bompenger skal samles inn, og det skal de fordi bypakken består, vil mistilliten vokse. Arbeiderpartiet kan komme ned på titallet under lokalvalget.
Det er ikke min jobb å hjelpe Arbeiderpartiet å vinne valg.
Men folk stemmer basert på tillit.
Og det hadde vært fint om landets øverste politiske ledelse tok denne sydende mistilliten i Tromsø på alvor. Tillit til institusjoner, prosesser og systemer er altfor viktig til å bli skuslet bort på denne måten. Særlig i en krisetid.