Stig Nilsen er myndighetskontakt i Lerøy Seafood Group, et vertikalt integrert fiskerikonsern med aktivitet både i fangstleddet, hvitfiskindustrien og oppdrettsnæringa. 19. mars hadde han et langt innlegg i Nordlys: "Ja vi elsker fiskeindustrien, i hvert fall i et valgår."

Her kommenterer han mitt avisinnlegg «Når gode politiske initiativ ender opp i politisk gelé», samt et avisinnlegg fra tidligere Ap-ordfører i Tromsø, Arild Hausberg. I tillegg viser han fram, promoterer, Lerøy-konsernets aktiviteter. Innlegget må vel betraktes som den sentrale næringsaktøren, Lerøy, sitt bidrag i en viktig fiskeripolitisk debatt.

Debatten handler om tilgang på råstoff til fiskeindustrien i Nord-Norge og trålerflåtens plikt til å bidra til at produksjonen på land gir heilårige arbeidsplasser. Lokale og regionale politikere har vært involvert i prosessen. Matforskningsinstituttet Nofima har på oppdrag fra ni kystordførere utreda virkningene av dagens pliktordninger og mulige endringer til beste for fiskeindustrien. Dette endte opp i tre konkrete forslag, satt fram av ordførerne i Båtsfjord, Berlevåg, Lebesby, Hammerfest, Skjervøy og Vestvågøy.

Kort summert dreier det seg for det første om å gi en kvotebonus til de såkalte plikt-trålerne når de leverer ferskfisk til fiskeindustrien. For det andre vil man ha vurdert en dynamisk minstepris som utbudspris på den leveringspliktige fisken. For det tredje ønsker man mer fleksibilitet i bearbeidingsplikten.

Disse tre konkrete grepene vurderes til å fordoble plikttrålernes leveranser av råstoff til fiskeindustrien. Det historiske bakteppet er jo at Norge fra midten av 1990-tallet har hatt en synkende andel i innenlands foredling av fisk. Den store økninga i torskekvotene fra 2009 førte ikke til økt produksjon på land, men til økt eksport av fisk med liten foredlingsgrad. Vi har sett og opplevd det langs hele kysten: Færre industrianlegg og sterk grad av sesongbasert produksjon.

Denne negative utviklinga i kyst-Norge har Riksrevisjonen merka seg. I rapporten som revisjonen la fram for knapt ett år siden, mener de at de siste tiders fiskeripolitikk har bidratt til negativ utvikling for fiskeriaktiviteten i flere kystsamfunn.

Forslaget fra de seks nordnorske ordførerne kan betraktes som et forsiktig steg for å bøte på de negative mønstrene i fiskeripolitikken. At flertallet i fylkestinget i Troms og Finnmark nå har slutta seg til ordførerinitiativet, det er bra. At Senja kommunestyre, med Senterpartiet i spissen, fulgt opp av Arbeiderpartiet, stilte seg på sida av forslaget, det er beklagelig.

Fiskeripolitikk framstilles ofte som komplisert og vanskelig. Dette brukes som en slags hersketeknikk i seg sjøl fra mange av dem som mener seg mest berettiga til å mene og vite. Om vi er lokale, regionale eller nasjonale politikere, så må vi slutte med å ta denne påståtte kompleksiteten som forutsetning i enhver fiskeripolitisk diskusjon. I dette tilfellet, i diskusjonen om å sikre råstoff til fiskeindustrien, har politikere i nord innhenta faktakunnskap og utredningshjelp fra et kompetent forskningsinstitutt. Vi sitter med en grei og handterlig rapport for politisk handling. Den brukes nå overfor Storting og Regjering.

Til slutt om innlegget til myndighetskontakt Stig Nilsen:

Den røde tråden i det lange innlegget hans er å latterliggjøre to navngitte kommunepolitikere, der jeg er den ene. Synspunkter som ikke faller i hans smak skyldes «kunnskapshull» hos meg og oss politikere. Forsiktig sagt er dette både et umusikalsk og særdeles lite vakkert bidrag fra en toppleder i et av Norges største fiskerikonsern.

Det er sannelig på tide at de som er tildelt rettigheter i form av trålkonsesjoner og fangstkvoter tar inn over seg at det er tildeleren – det norske samfunnet ved sine politisk valgte ombudspersoner - som i siste instans skal og må fastsette vilkårene for å disponere disse rettighetene.

Havet, og ressursene der, er faktisk folkets eiendom. Næringsaktører, store og små, kan bare låne det. Mot forpliktelser.