Takk for alle de gode kommentarene og det store engasjementet til kronikken min «Den store fortellingen om nordlendinger». Ulikt de to forrige kronikkene på Nordnorsk debatt, skrev jeg denne gangen en del mer populærvitenskapelig og det har skapt litt ekstra engasjement, ikke minst hos en del arkeologer. Og det foregår en del i kulissene, erfarer jeg nå. Derfor har jeg samlet relevante tilbakemeldinger fra alle undertrådene her i et forsøk på å gi et samlet svar til alle som har lurt, spurt, kritisert, rost eller angrepet.

Jeg har også redegjort litt om meg selv lenger ned, siden enkelte har valgt å holde et fokus på min person i stedet for sak, med til dels absurde påstander.

Etter mitt skjønn er historikerens oppgave ikke kun å gjengi historie, men å søke å gjøre historie og historielærdom relevant for dagens mennesker og samfunn. Ellers reduserer det ham på samme måte som filosofer så ofte reduseres til rene idéhistorikere. Jeg forsøker å leve etter dette. En god venn av meg har sagt at i vitenskap tviler en seg frem til svaret og det minner om Arne Næss sr. sitt ord: Forskning er bare foreløpig. Derfor er jeg tilhenger av at det må være lov å tenke høyt, nytt og gjerne litt friskt også, med spennende hypoteser og takhøyde. Og så er det selvfølgelig viktig å skille populærvitenskapelige fortellinger fra forskningsresultater, som i mitt tilfelle ofte er naturvitenskapelige DNA-bevis. Jeg tar selvkritikk for at dette skillet ikke har vært så klart som det kunne ha vært i kronikken min.

Historiekallet har for meg mye med at jeg alltid har vært flink med tall og har hatt klisterhjerne på årstall. Det gjør også at jeg ser etter sammenhenger i historien over større linjer og i flere perspektiver, gjerne noe abstrakt også, og det skiller meg naturlig nok fra hvordan arkeologer pleier å arbeide. Og selv om det er mye hos meg som forkastes hele tiden, kommer det og stadig nye naturvitenskapelige bevis innen genetikken som gjør at nye teorier og sammenhenger sammen blir til en veldig spennende reise, altså om det å tenke bakover i tid på mange måter.

Det er også utfordringer med en slik fremgangsmåte, som går på relevans, målestokk, kausalitet, cherry-picking og det som så fint kalles for the green lumber fallacy. Men det gjør det egentlig bare enda mer interessant ettersom DNA-teknologien er i en rivende utvikling og jeg vet en del om hva som kommer de neste årene. Norge og norske arkeologer vil gjøre det lurt å henge seg på.

En utfordring til norske arkeologer

Jeg først tillate meg å fremme en utfordring til dere arkeologer som har viet meg slik oppmerksomhet: Jeg er fullstendig klar over at jeg hopper bukk over mye arkeologi i denne kronikken og det kan forståelig nok fremstå som en trussel for mange fra en historiker som meg, altså det at jeg lener meg så mye på genetikken. Det er ikke meningen min, tvert imot. Men kanskje noen norske arkeologer heller bør ta litt selvkritikk for dette, for den motarbeidelsen og pessimismen som mange genetikere i utlandet har opplevd de siste 6–7 årene, når de har invitert norske arkeologer med til tverrfaglig samarbeid om spennende internasjonale prosjekter, det har vært en merkverdig skue å observere fra den andre siden av bordet. Helt tilbake til 2010 har jeg observert dette og kontrasten er stor til prosjektene jeg selv er/har vært involvert i. For i andre land er tverrfaglige, gode samarbeid mye enklere å få i stand. Jeg håper dette kan endre seg i fremtiden i Norge. Men det krever initiativ og oppriktig velvilje.

De siste årene har en rekke studier hatt et skrikende behov for norsk skjelettmateriale til sine datasett, men det har i verste fall ikke vært mulig og i beste fall vært altfor lite eller for skjeve utvalg. De fleste i utlandet gir rett og slett opp. Den internasjonale konkurransen i forskerverdenen krever så mye at man ikke kan henge seg opp i merkverdige norske forhold. Kjernen i striden om vikingstudien i 2020, som jeg røk uklar med Eske Willerslev om, dreide seg nettopp om det skjeve utvalget i Norge og Sverige.

Eksempler på dette er å finne i konklusjonene til disse fem gode studiene fra de siste fire årene, som alle lider av manglende eller lite norske bidrag:

1. Population genomics of Mesolithic Scandinavia: https://doi.org/10.1371/journal.pbio.2003703 2. The genetic prehistory of the Baltic Sea region: https://www.nature.com/articles/s41467-018-02825-9

3. Population genomics of the Viking world: https://www.nature.com/articles/s41586-020-2688-8

4. The genetic structure of Norway https://www.nature.com/articles/s41431-021-00899-6 (her hadde vært fint med et bedre utvalg)

4. Population Genomics of Stone Age Eurasia https://www.biorxiv.org/content/10.1101/2022.05.04.490594v1

5. The Anglo-Saxon migration and the formation of the early English gene pool: https://www.nature.com/articles/s41586-022-05247-2

Men det er ikke for sent, for dataene er selvsagt offentlig tilgjengelige og dersom noen norske arkeologer skulle ta i bruk god norsk samarbeids- og delingskultur, kunne vi fra norsk hold bidra med verdifullt materiale i ettertid til alle disse studiene, som garantert ville gitt forbedrede konklusjoner. For eksempel: Fantes det ikke norske vikinger fordi Norge var den «rådne banan», som Willerslev så famøst uttalte? (kilde 10 i kronikken min). Jeg kjenner personlig flere av forfatterne av studiene listet ovenfor og de er fremragende forskere, noen helt i verdenstoppen. Og de vil helt sikkert være tilgjengelige og positive til nye vurderinger av sine studier. Det kunne blitt en flott publikasjon på norsk initiativ!

Om strukturen i kronikken

I det følgende har jeg samlet flere av svarene på tilbakemeldingene jeg har fått. Noen har vært positive, også fra fagpersoner med god kjennskap til DNA. Og så har det vært en del kritikk og i stedet for å adressere alt i et kludder av undertråder, har jeg samlet noen av mine svar tilbake her.

Kronikken min er delt i to og den første fortellingen er riktignok basert på ny forskning, spesielt helt nye DNA-bevis, men det er altså bare en fortelling som jeg innleder med: «En annen måte å fortelle historien om nordlendingen er å bruke den store fortellingen basert på helt ny forskning. Den kan fortelles slik:» Det er ikke å betrakte som en sann historie og det har jeg heller ikke påstått, men altså en fortelling.

Etter fortellingen følger en ny del i kronikken, i hovedsak om vitenskapelige DNA-bevis:

«Her er kildene til noe av det vi nå vet om jeger- og sankerfolket i nord (SHG):»

Og de to hypotesene etter det er kun nettopp det: hypoteser. Det har jeg også skrevet eksplisitt. At jeg i en hypotese kobler SHG jeger- og sankere med jotner, det presiserer jeg at kun er en teori siden det er mulig å se spor etter dette i DNA-resultatene og diskusjonene om migrasjoner, spesielt om den genetiske flaskehalsen nordover. Disse møtene mellom folkegrupper har helt åpenbart vært svært voldelige. Her er et eksempel fra publikasjonen som jeg nevner innledningsvis i kronikken:

«Strikingly, because of the delayed Neolithisation in Southern Scandinavia these dynamics resulted in two episodes of large-scale genetic turnover in Denmark and southern Sweden within a 1,000-year period».

Hentet fra https://www.biorxiv.org/content/10.1101/2022.05.04.490594v2.

Både i innledningen og konklusjonen kommer jeg inn på formålet med kronikken, som er å løfte opp nordmenn litt: Å gi nordmenn og spesielt nordlendinger en litt bedre selvfølelse og kanskje litt mer selvtillit om vi tør. Det fortjener vi, så vi frir oss litt fra denne selvpiningen som vi ofte utsetter hverandre for (og noen seg selv). Men som jeg har hørt at de sier i Sandnessjøen: Du skal hør på selvskryt, for det kjeme fra hjertet. Og det kan jo bli for mye selvskryt, så jeg håper ikke at dette går til hodet på oss. Det er det ingen grunn til heller.

For dette dreier seg ikke på noen måte at noen er bedre enn andre. Heller ikke noe om å attribuere noen spesielle egenskaper på folkegrupper, som noen har påstått. For en samarbeids- og delingskultur eller et konformitetspress er ikke en egenskap, og det er langt fra det nazistene prøvde på, faktisk motsatt. Jeg har skrevet flere steder om hvor mye våre forfedre blandet seg og brukt ord som «Mangfold i Oldtiden». Og skal vi unngå å berøre eller snakke om hva forskningsresultater kan bety, til tross for at DNA-bevisene blir mer og mer tydelige for hver publisering?

Kort om det faglige i kronikken

I vår forhistorie ser vi nå at det skjedde noe spesielt i Skandinavia, nord for Danmark og Sør-Sverige, med jeger- og sankerfolket som ikke skjedde i andre deler av Europa. Mennene, jegerne, ble ikke utryddet, men blandet seg med det som vi kaller for stridsøksfolket og det er noe av det jeg forsøkte å forklare i kronikken. Se bare på denne informasjonen fra Family Tree DNA om Autosomal DNA på hvor mye «Hunter-Gatherer Ancestry» det er blant dagens skandinaver: Norge 48 %, Sverige 50 %, Danmark 42 % (Autosomalt betyr enkelt forklart totalt slektskap bakover, ikke kun målt i haplogrupper, dvs. rette fars- eller morslinjer). Sammenligningsgrunnlaget er med ancient DNA samples fra nye DNA-studier som ftDNA legger inn i databasen sin, som for eksempel her: https://discover.familytreedna.com/y-dna/I-FTA95336/ancient. I denne sammenhengen kan min første kronikk i Nordnorsk debatt være relevant:

https://www.nordnorskdebatt.no/en-sorings-bekjennelser-vi-ma-snu-opp-ned-pa-norgeshistorien/o/5-124-154250

Her er et nytt sitat fra den samme studien om disse mennene, dvs. de som i hovedsak hadde haplogruppe I1:

«Using individuals associated with this cluster (Scandinavia_4000BP_3000BP) as sources in supervised ancestry modelling. we find that it forms the predominant source for later Iron- and Viking Age Scandinavians, as well as ancient European groups outside Scandinavia who have a documented Scandinavian or Germanic association (e.g., Anglo-Saxons, Goths; Extended Data Fig. 4). Y-chromosome haplogroup I1 is one of the dominant haplogroups in present-day Scandinavians, and we document its earliest occurrence in a ~4,000-year-old individual from Falköping in southern Sweden (NEO220). The rapid expansion of this haplogroup and associated genome-wide ancestry in the early Nordic Bronze Age indicates a considerable reproductive advantage of individuals associated with this cluster over the preceding groups across large parts of Scandinavia.»

Det indikerer sterkt en innvandring nordfra til dagens Sør-Sverige og Danmark og er selve utgangspunktet i kronikken min. For senere skjedde det som kjent mange flere videre utvandringer i mange retninger, som jeg også har pekt på.

Det er følgelig bemerkelsesverdig at vi finner opp til 20 % DNA fra germanske folkegrupper i det sentrale Italia (hovedsakelig longboardere, men helt klart også normannere og muligens andre) i denne studien: https://www.science.org/doi/10.1126/sciadv.abi7673, og det uten å regne med Lombardia lenger nord. Dette gjelder mange steder der både vikingene og de germanske folkegruppene slo seg ned, og dette er en spennende historie som i hovedsak handler om migrasjoner, blanding og mangfold.

Svar på kommentarer

Til dere som kjente litt på assosiasjoner til tidligere tiders raseforskning,

i fortellingen i kronikken brukte jeg ord som kan vekke følelser og assosiasjoner med vilje. Ikke for å gi slike assosiasjoner, men for å forsøke å gjøre historie relevant og interessant, spesielt for Nordnorsk debatts lesere, men og kanskje for å bryte litt opp. Dette fordi jeg ønsker debatten velkommen og jeg står trygt så lenge dette handler om at vi alle har blandet oss mye og har dette i oss, rent genetisk. Det viser DNA-bevisene som jeg lenker til, og jeg er selv med på forskning (som medforfatter) som viser at nazistene tok feil og at vikingene blandet seg mye og ikke var én etnisk rase.

Jeg ser også at det er en del som har engasjert seg om samiske problemstillinger, men det er altså ikke tema med denne kronikken. Hvor var dere da jeg skrev dette: https://www.nordnorskdebatt.no/om-samisk-dna-og-vare-felles-skandinaviske-rotter/o/5-124-157766

Så til dere som er så usikre på meg som person, jeg er nok en noe utradisjonell historiker med en master i historie fra NTNU som har vært involvert i en god del DNA-prosjekter i over 18 år. De aller fleste internasjonalt i land som Chile (Påskeøya), Frankrike, Spania, Italia, Ukraina, Georgia, Russland, Kasakhstan. Ingen i Norge. Prosjektene har dratt meg ut av mitt spesialfelt, dvs. vikingtiden og tiden før, og videre bakover i tid som har vært veldig givende. Først til bronsealderen og neolittisk tid i forbindelse med spennende forskning på Yamnaya (indoeuropeiske folkevandringer). Og i forbindelse med at vi gjennom DNA-teknologien ser historie i større og større perspektiver, er tiden helt tilbake til den tidligste steinalderen også relevant. Jeg er til og med involvert i prosjekter som involverer titalls tusen år gamle skjeletter.

Jeg er p.t. involvert i fem prosjekter i fire land. Jeg har ikke stått som hovedforfatter for noe, men jeg er medforfatter i seks studier, i publikasjoner som Nature, Cell etc. Disse kan sjekkes ut på min LinkedIn-profil (https://www.linkedin.com/in/sturlae). Og jeg skulle vært med som medforfatter på den nevnte studien som denne kronikken tar utgangspunkt i, men en relativt barnslig, men for meg skadelig konflikt med en dansk professor fortsetter å forfølge meg, blant annet til UiO i fjor som er omtalt på Khrono. Muligens er jeg kontroversiell for noen og det er kanskje fordi jeg både er uredd og direkte som type, en arv fra fisker- og kystsamfunnet på Nordmøre (som jeg nevnt på podkasten til Wolfgang Wee: https://youtu.be/g2V6EZEwb_4?t=4799).

Til dere som driver med personangrep, her kan dere få mer enn nok å boltre dere i, blant annet over tolv timer med meg i podkast-studioet til Wolfgang Wee: https://youtu.be/g2V6EZEwb_4

Denne artikkelen i Khrono forklarer også noe om den motstanden som jeg har møtt på etter å ha kommet tilbake til Norge, i et forsøk på å jobbe med forskning ved UiO: https://khrono.no/dna-forsker-mener-han-er-utsatt-for-svertekampanje/632640

Jeg håper at jeg her fremstår som litt mer nyansert og ikke så farlig som noen skal ha det til.

Avslutningsvis mener jeg bestemt at vi må tørre å snakke om denne nye DNA-forskningen og de mange interessante DNA-bevisene. I mange år da jeg først startet samarbeid med forskjellige DNA-laber (i USA, England og etter hvert København) var dette ofte svært utfordrende. Men de siste ti årene har ting blitt bedre og nå er gode, tverrfaglige prosjekter helt naturlig, som utvilsomt er en god ting. Men jeg kjenner også til mange nye DNA-prosjekter som nå er under oppseiling, i København, Boston, Tyskland og Frankrike, og hvis vi ikke engang greier å snakke om resultatene eller hva de kan bety, vil garantert andre bruke det til sin fordel. Jeg har selv opplevd hvordan forskere ikke tør å ta i en del resultater fordi de er redd for media eller at ting skal bli misforstått/misbrukt. Den nyeste studien om angelsaksere (nr. 5 ovenfor) er i så måte et positivt unntak, der de skriver blant annet om fenotyper:

«Selection on pigmentation-associated variants: Our results identify strong selection for lighter skin pigmentation in groups moving northwards and westwards, in agreement with the hypothesis that selection is caused by reduced UV exposure and resulting vitamin D deficiency.» Fra: https://www.nature.com/articles/s41586-022-05247-2 Dette er ikke komplisert og bør ikke være et problem å skrive om eller å diskutere, men det kommer selvfølgelig an på ordene som brukes.