Frem til kriminalpolitikkens gjennombrudd i 1965 hadde de i dag illegale rusmidler, ikke vært under noen form for regulering i Norge, med unntak av opiater i opiumslovene av 1913. Mot slutten av 60-tallet vokste det frem protestbevegelser forbundet med antimaterialisme og «nye» rusmidler som cannabis og LSD. Noen lesere vil kanskje huske store medieoppslag om små ansamlinger av hippie-inspirert ungdom i Slottsparken i Oslo og Nygårdsparken i Bergen. Disse ansamlingene dannet grunnlag for det som etter hvert ble omtalt som de første «åpne russcener» i Norge.

Mange var bekymret for at aksepterende holdninger til disse nye rusmidlene kunne påvirke «relativt alminnelige unge mennesker». Debatten var preget av panikk og inneholdt elementer av sterk moralsk fordømmelse og karakteristikker av de grupper som var i befatning med stoffene. Bruk ble ansett som en slags epidemi hvor straff var nødvendig for å bekjempe og hindre eskalering av bruk i befolkningen. Straffelovrådet fremhevet straffens preventive og smittebegrensende virkning, men anerkjente likevel at «forbud og straff i seg selv er utilstrekkelig til å løse vedkommendes personlige og sosiale problemer - det vil være behov for hjelpe- og støttetiltak».

Justisministeren fikk 20. Mai 1970 spørsmål i stortinget om en ville foreta seg noe for å «rive opp i dette internasjonale narkotikamiljøet» i slottsparken som var blitt «en smittekilde for hele landet» som «skjemmet landets hovedstad». Svaret fra justisministeren bygget på en redegjørelse fra politimesteren i Oslo: Politiets vurdering var at disse ungdommenes ofte påfallende ytre og opptreden ikke unnlot å vekke oppmerksomhet og irritasjon, men at de ikke utgjorde noe vesentlig ordensmessig problem. Politiet lovet å ville ha oppmerksomhet rettet mot forholdene.

I 1970 utgjorde narkotikaforbrytelser 3,45% av alle siktelser i Norge, og utover 70-tallet lå tallene for narkotikalovbrudd på rundt 900 i året. Fra 1977 til 1985 ble det registrert mellom 20 til 40 narkotikautløste dødsfall per år. I 1985 kom Willoch-regjeringens stortingsmelding hvor «nullvisjonen» ble offisiell politikk. Et narkotikafritt samfunn var målet og det var lite politisk uenighet på feltet. En hadde stor tiltro til straff. Strafferammen for grov narkotikakriminalitet ble hevet til 21-års fengsel i 1984, uten at straffeskjerpelsene hadde hatt «nevneverdig betydning for omfanget av narkotikaomsetning i landet». Profesjonelle toppfigurer innen narkotikaomsetning var knapt representert blant de domfelte.

Til tross for straffeskjerpelsene nådde man utover 90- og 2000-tallet nye rekorder for registrerte narkotikalovbrudd. I følge tall fra SSB utgjorde narkotikalovbrudd i 2007 og 2009 henholdsvis 40 og 43% av alle straffesaker i landet, og i 2013 ble det registrert over 45 000 narkotikalovbrudd. Bruk og besittelse av mindre mengder utgjør i stor grad hovedvekten av tilsvarende tallene, hvert år.


Fra rundt 2000-tallet ble det arbeidet frem en mer human tilnærming til de med alvorlige avhengighetslidelser, og flere skadebegrensende tiltak ble opprettet. Til tross for dette troner Norge fortsatt øverst i Europa hva gjelder antall overdoser med per million innbygger. Fra 2017 til 2020 mistet vi 1137 personer. En stor andel av disse ville sannsynligvis ikke være blant de såkalt «tunge rusavhengige» høyesterett nylig besluttet at ikke skal straffes.

En studie på hjelpesøkende atferd blant brukere av illegale rusmidler viser at

  • mange ikke forteller om rusmiddelbruk til helse- og sosialfaglig personell
  • et flertall som mener seg behandlingstrengende unnlater eller utsetter å søke hjelp
  • en del av de som forteller om rusmiddelbruk opplever negative konsekvenser av dette
  • en del utsetter eller unnlater å tilkalle ambulanse i situasjoner hvor ulovlig rusmidler er til stede

Frykt for straff, stigma og straffelignende sanksjoner skaper svært dårlige forutsetninger for åpenhet, tillit, inkludering og tidlig intervensjon i helsetjenestene og samfunnet for øvrig. Landets høye overdosedødsfall bør ses i sammenheng med dette.

Kostnadene av straffepolitikken er de menneskelige tragediene som oppstår som følger av et ekskluderende og dømmende samfunn hvor folk vegrer seg for å be om hjelp. Argumentasjonen for bruk av straff i ruspolitikken mangler erkjennelse av kunnskap og erfaring vi har i dag, og mangler således en solid begrunnelse, slik den krever. Konsekvensene man fryktet på 60- og 70-tallet har for lengst inntruffet, tross stor investering og tro på straff som preventivt og skadebegrensende virkemiddel.