Vi lever i en tid preget av sterk polarisering. Også på venstresiden i politikken har dette blitt tydelig. Uenighet, splittelse og vrangtolkning dyrkes som den nye folkesporten, også innad i et politisk parti som i årtier har bygget landet gjennom likhet, fellesskap og kompromisser som byggesteiner.

På den andre siden ser vi uforbeholdne, ukritiske, ja nærmest panegyriske hyllester av enkelte verdier og holdninger. Dette kan også bidra til polarisering. Ofte er dette knyttet til identitetspolitikk der hudfarge, kjønn og religion fremstår som langt viktigere drivkrefter enn geografisk ståsted, klasse og økonomi. Det livet helt vanlige folk lever virker ikke så interessant lenger.

Det gjør heller ikke nyansene. Den trauste tvileren er det få som lytter til. I en verden preget av for eller imot, blir det mindre og mindre plass til kreftene som vil forene. Kreftene som vil samle oss på tvers av by og land, bakgrunn og tankesett. De som vil finne samlende løsninger for brede velgergrupper.

Disse kreftene finnes helt sikkert, men de blir vanskeligere og vanskeligere å få øye på i samfunnsdebatten.

I moderne tid har Arbeiderpartiet uten sammenlikning klart å forene flest hensyn og flest velgere. Nå styrer partiet mot sitt svakeste stortingsvalg siden 1924. Det er neppe tilfeldig.

Selvskadingen og polariseringen internt i partiet har vært tydelig de siste årene, og det toppet seg på årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti i helga. Splittelsen ser i stor grad ut til å handle om verdier og personstrid, mer enn konstruktiv diskusjon om politiske løsninger.

Når så mange lever liv uten materielle bekymringer, forandrer det også hvordan politikk oppleves og formes. Det skaper rom for at mange glemmer hva som har skapt velstanden og velferden de fleste av oss nyter godt av. Det har blitt for lett å miste politikkens formål av syne. At det er en stor og formende kraft som Arbeiderpartiet som blottstiller dette, er i bunn og grunn en norsk samfunnstragedie.

Koronakrisen viser Arbeiderpartiets utfordringer i klartekst. Når selv ikke den verste krisen i norsk arbeidsliv siden før 2.verdenskrig, klarer å samle partiet for arbeidsfolk, bør varsellampene blinke på Youngstorget. Det spørs om de gjør det.