Gå til sidens hovedinnhold

Et opprop for de resignerte

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste ukene har jeg i større og større grad opplevd en svært negativ utvikling hos mange mennesker jeg møter gjennom mine virker, og nå føler jeg at noen må ta til orde mot den resignasjonen som brer om seg og den livsgleden og virkelysten som forsvinner hos svært mange. Mitt arbeid er litt spesielt sammensatt, men jeg virker i ulike roller hvor det er en fellesnevner at det meste jeg jobber med og de fleste jeg jobber sammen med lever av å samle mennesker. Det er bla. innen kultur og idrett, restaurant, servering og handel.

Over en lengre periode har myndighetene gjentatt og gjentatt at de er bekymret for utviklingen hos barn og unge, og at de legger alt til rette for å ta hensyn til dem. Om de lykkes med det er en egen diskusjon, men det er i alle fall viktig og riktig at vi har hatt dette fokuset og det må vi fortsatt fokusere mye på.

Men jeg opplever at vi glemmer en annen og minst like stor skade som nå skjer, og det er de store konsekvensene denne langvarige og svært dårlig planlagte tiltaksstrategien medfører for en stor gruppe voksne mennesker. Voksne mennesker med mye fremtid og mye de fortsatt skal bidra med til fellesskapet.

De siste ukene mine har stort sett vært preget av samtaler med normalt sterke og drivende mennesker, som er viktige og fremstående bidragsytere i vårt lokalsamfunn, men også på nasjonale og internasjonale arenaer. Mennesker jeg normalt opplever som fremoverlente og skapende, med kraft og virkelyst som bidrar til både gode opplevelser for oss alle men også arbeidsplasser og aktivitet. Disse samtalene er nå svært foruroligende, for de går ofte i de samme mønstrene og med et mørke og en resignasjon som vi som samfunn må ta på alvor.

Det nytter ikke lenger å fortelle alle disse om at nå er det bare en bakketopp igjen eller bare to måneder til, og mye annet vi alle har fått høre igjennom et helt år. De må få noe mer konkret og noe mer forutsigbart.

De forteller at de nå har gitt opp. Noen har nesten ikke kunnet jobbe siden 12. mars i fjor. De har omstilt og tenkt nytt gang på gang, men hver gang blir det som er planlagt og re-planlagt stengt ned, kansellert eller fått så endrede rammebetingelser på svært kort tid at det ikke er mulig å omstille på nytt. De forteller at de nå ikke orker mer og beskriver det som om at de nå bare tar i mot alt som kastes mot dem, og at hvert slag i trynet ikke merkes lenger fordi de har sluttet å håpe på at det kommer noe lyspunkt.

En forteller at nå legger vedkommende ned bedriften sin. Ikke fordi bedriften er knekt økonomisk som mange vil tro, men fordi de ikke orker mer. Mye penger er tapt, men hovedproblemet er at alle de ansatte nøkkelpersonene og kompetansen er borte etter at det gjentatte ganger har vært åpning og stenging med påfølgende permisjoner. Det har vært omstilling, permisjoner og tap av alle kunder hver gang lokale eller nasjonale myndigheter kommer med nye advarsler eller restriksjoner. Nå er vedkommende utslitt og klarer ikke å mønstre de kreftene som skal til for å bygge virksomheten på nytt, selv om man vet at det kommer nok en dag hvor denne virksomheten igjen skulle gå godt og skape aktivitet i Tromsø.

Andre ber om å bli permitterte eller sykemeldte fordi de er kommet til et punkt hvor alt er blitt tomt. De må ha en pause fra stresset og de mentale påkjenningene de har stått i gjennom et år. Dette er fantastiske mennesker som har stått enormt på igjennom dette året, og som med både alvor, humør og galgenhumor har forsøkt å finne løsninger uansett hvor kort frist de har fått på seg til å enten stenge eller legge om driften.

I tillegg kommer historiene om hvordan jobbusikkerheten sliter på dem på hjemmebane, med barn og ungdom i hus som nå trenger psykologisk hjelp og partnere som slites ut av summen av de felles påkjenningene de påføres.

Et fellestrekk er også at når jeg spør hvorfor de ikke tar til orde for sin situasjon og hva de tenker om alt som skjer, så er svaret at de orker ikke. De føler ikke det nytter, myndighetene hører ikke på dem, de vil ikke oppfattes som illojale ovenfor dugnaden eller de tenker at det er sikkert noen som har det verre enn dem og at de derfor ikke skal syte.

Til sist så er det gjennomgående beskrivelser av hvordan de opplever at de og deres virke ikke har verdi for samfunnet. Mye av deres resignasjon og depresjon kommer av at de opplever at de ikke har en verdi og grunn til å stå opp. Storsamfunnet har tydelig nå igjennom et år vist disse yrkesgruppene at de oppleves som mindre viktige, og at de må finne seg i å behandles på en annen og mer uforutsigbar måte enn svært mange andre.

Disse menneskene trenger ikke alltid penger eller mer ressurser til psykiatri og annen nødhjelp som har vært eneste respons fra staten det siste året. Disse menneskene trenger kun en ting, og det er å gå på jobb, føle seg verdsatt og føle at de kan planlegge sine egne liv på nytt.

De er trøtt av å høre på at vi er snart i mål eller at vi kan snart åpne opp uspesifiserte deler av samfunnet på et ikke definert tidspunkt. Alt er ennå uvisst og for hver dag som går før vi åpner opp igjen vil vi miste gnisten og bidraget fra noen i vårt nærmiljø.

Om pandemien hadde vært av en mer alvorlig eller truende karakter, ville nok også forståelsen for de vedvarende inngripende tiltakene vært en helt annen. Slik situasjonen nå er, så må vi ennå tydeligere kreve at myndighetene diskuterer i det offentlige rom strategier for å åpne mer opp, hvilken helse- og smittesituasjon vi faktisk må beregne å leve med og ikke minst kreve enda tydeligere tall og fakta på hvilke menneskelige kostnader vi faktisk nå tar. Vaksinasjonen tar for lang tid og de etterlatte i veikanten opp den siste bakken er nå i ferd med å bli for mange.

De første fasene var tøffe og sjokkartede for mange, og det var tunge tak både mentalt og på andre vis. Men de fleste var da preget av dugnadsånden, viljen til å omstille og gå på med friskt mot. Det er dette som nå er borte. Nå er det bare resignasjon igjen.

Vi er et samfunn som lever etter en føre-var strategi, hvor store deler av samfunns- og arbeidslivet ikke kan fungere, og kostnadene av dette må nå synliggjøres og myndighetene ansvarliggjøres.

Vi som har trygge jobber og trygg økonomi, og som vet at dette går bra for egen del, kjenner selvfølgelig også på at vi er slitne, men vi har ikke tatt inn over oss hvor mange mennesker i dette landet som ikke har det slik og som opplever at de ikke blir sett eller tatt på alvor. De har vært og er ennå tapre, og vil ikke vise alle oss rundt hvor tøft de faktisk har det. Men nå må vi våkne opp, se dem, forstå deres situasjon og ta dem også på alvor. Gi dem muligheten til å føle seg verdifull igjen.

Vi kan ikke fortsette å holde alle disse menneskene som gisler i påvente av en fremtid som de ennå ikke ser kommer. Jeg vil si til alle disse, og til alle barn og unge, beklager på vegne av oss som ikke har engasjert oss mer i dere og tatt for lett på alt dere gjennomgår. Jeg har sviktet og for mange av dere vet jeg at ikke «Alt blir bra» på veldig lenge.

Kommentarer til denne saken