Jeg er veldig glad i Finnmark. Folk der er driftige, generøse, frihetssøkende og sjøldrevne. Det har jeg selv opplevd fra øst til vest i det som snart skal bli et eget fylke igjen. Holdninga blant folk er at det er ingenting som ikke kan fikses. Og fikset blir det, på et vis.

Jeg er veldig glad i Finnmark. Men Finnmark fremstår som lite glad i seg selv for tiden. Alle kampene kjempes på feil front.

Har du aldri vært der, og opplevd den store frihetsfølelsen, så vil du ikke skjønne hvor flott Finnmark er. For tiden vil du heller ikke å få hjelp av finnmarkinger til å skjønne det.

Polariseringen i Finnmark har blitt kvelende for alle de andre gode fortellingene. Konfliktene i Finnmark fremstår i alle fall ikke som gode rekrutteringskampanjer for å få flere folk til å flytte dit.

Og den største konflikten av alle har utspilt seg for nasjonal scene i går: Alta mot alle og alle mot Alta.

Alle jobber mot Alta, bortsett fra folk fra Alta. Det er selvsagt ikke sant, men det er et omkved som høres i mange debatter - særlig når det gjelder sykehus og skole. Det har gjort Alta til den store protestbyen i nord - illustrert av at kommunen egenhendig sendte Pasientfokus til Stortinget i fjor.

Fortellingen om Altas alenegang kulminerte altså i går i en folkeavstemning om kommunen fortsatt skulle være en del av Finnmark eller melde flytting til Troms fylke etter skilsmissen.

37,8 prosent av de stemmeberettigede kom til urnene. Av dem var det 50,06 prosent som stemte for å bli igjen i moderfylket. 122 stemmer bestemte. Det er så på håret som du får det i et valg.

Alta kommunestyre har sagt at de ville følge rådet fra folkeavstemninga. Dermed er det å forvente at de på fredagens kommunestyremøte vil gå inn for å ikke sende inn søknaden om overflytting til Troms fylke.

Forblir finnmarkinger - med knappest mulig margin

Trygve Slagsvold Vedum må puste lettet inn. For det er en søknad som regjeringa ikke kunne innfri, til tross for fagre ord om lokal selvbestemmelse fra Senterpartiets leder i oppkjøringa til valget i fjor.

Om fylkets største bykommune ble skilt ut fra Finnmark ville det gjøre fylkeskommunen, som allerede skal betjene en mindre befolkning enn Tromsø kommune, veldig sårbar. I tillegg ville det potensielt bidra til en forskyvning i representantskap i Stortinget - og måten nasjonalforsamlingen settes sammen.

Det er i alle fall et argument Vedum har trukket frem som en redningsplanke når han ble spurt om å ta standpunkt om dette.

Det potensielle skilsmissebarnet har bare vært til hodebry for finansministeren som stadig ble spurt om Altas protest når han besøkte Nord-Norge.

Det som var historien om handlekraft i oktober 2021 da daværende kommunalminister Bjørn Arild Gram (Sp) sendte brevet som godtok skilsmissen mellom Troms og Finnmark, har blitt en fortelling om unnvikende svar og uforpliktende mumling.

Hadde altaværingene stemt ja til Troms, hadde det blitt enda et punkt der Sp ikke kunne levere det de lovet. Et ja til Troms var en proteststemme - et nei til fylkesoppløsninga - en politisk floke.

Og en floke som bare kunne ha oppstått i fragmenterte Finnmark.

Ingen i Troms jobbet aktivt for å få Alta i folden. I beste fall ble folkeavstemninga møtt med et skuldertrekning fra allmuen og politikere.

Her stemmer Roar ja. Det han egentlig mener er nei til noe helt annet

Med knappest mulig margin slipper det evigsynkende Senterpartiet nå enda et skudd for baugen.

Vinden i nord har snudd til fordel for akkurat Senterpartiet. Det er en liten pustepause i det distriktspolitiske forventningspresset som de selv har lagt opp til, om ikke annet.

Men klimaet folkeavstmninga er et symbol på, lover ikke godt for Finnmark.

Tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark, som ble gjennomført av Solberg regjeringen har vært klønete gjennomført, og sementerte Høyre som et parti som ikke forsto kraften i motstanden i sine nordligste fylker.

Prisen for dette betaler folk i Finnmark i dag. De uheldige konsekvensene av tvangssammenslåing og fremtidig oppløsning har forsterket de interne stridighetene i Finnmark.

Det gjenoppståtte Finnmark fylkeskommune vil få en jobb å gjøre for å samle fylket. Det er en viktig jobb: demografiutviklingen, og sikkerhets- og beredskapssituasjonen i fylket kan påvirke hele Norge. Det er til og med av stor internasjonal betydning.

Sentrale politikere i Norge går beina av seg for å besøke Finnmark - og da særlig grensetraktene i øst. Det er nå det bør smis for en styrket fremtid for hele fylket.

Fylkespolitikerne forsøker i stedet å glatte over uroen i fylket så best de kan. Men det er en merkelig passiv holdning på at fylkets største by viser dem stor mistillit.

Det vil kreves samling i bånn, mer enn noensinne før. Om det er faktisk mulig å få til er det bare finnmarkingene som kan svare på. Signalene fra Alta er noe fylkespolitikerne burde bråvåkne til.

For slik saken fremstår nå, virker det som om man heller vil kveles enn å stake ut et felles kurs.