Gå til sidens hovedinnhold

Et hodebry med livmor

Arbeiderpartiet famler om abort. Det ligger an til storslått kjekling på Stortinget om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. Igjen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg drister meg å hevde følgende, og det uten et kvekk av en utredning: Kvinner i Norge er dritlei av at kroppene våre brukes i politiske dragkamper. Abortloven ble vedtatt i 1978 og har siden ofte vært brukt som en brekkstang, et fareskilt eller et forhandlingskort av politikere i dette landet.

Akk så er vi på’n igjen.

Blekket var knapt tørt på utskriften av Hurdalsplattformen da KrF og Høyre varslet kamp om abortsaken. Regjeringsplattformen inneholder nemlig to setninger som blinker som et neonskilt og ønsker velkommen alle som vil lage krøll for den nye regjeringa:

«Nedsette et utvalg som skal se på abortlovens bestemmelser, oppfølgingen av kvinner som tar abort, og alternativer til dagens abortnemnder. Regjeringspartiene står fritt til å søke flertall i Stortinget for sine standpunkter om abortloven.".

To vage setninger som viser at abortsaken er en sak Arbeiderpartiet har tapt i forhandlinger med Senterpartiet. To vage setninger som lyser vei til akillessena til Støre-regjeringen. To vage setninger som forbereder den norske kvinnen om at hennes funksjon i samfunnet vil knyttes til hennes kropp gjennom ulidelige debatter, også i denne stortingsperioden.

For Arbeiderpartiet er alt annet enn vag i sitt partiprogram: de vil utvide grensen for fri abort til uke 18 og fjerne nemndene. Klart nok, det.

Men når det kommer til realpolitikk lyder mange piper med sure toner og umake takter.

Regjeringspartiene er dypt uenige i dette standpunktet. Senterpartiet er konservativ i spørsmålet- de ønsker å beholde dagens grense på 12 uker.

I stedet for å komme frem til et kompromiss i forhandlinger, og stå for det, så valgte man å altså å dytte saken foran seg. Og nå må Ap-folk stokke ordene slik at de både støtter eget program, og et intetsigende avsnitt i regjeringsplattformen.

Det er ikke lett.

Arbeiderpartiet mumler foreløpig om utredninger, kniper øynene igjen og håper at norske kvinner ikke vil legge merke til tåkepraten. Helsepolitisk talsperson Cecilie Myrseth (Ap) sa på Dagsnytt 18:

«Vi gjør ting på en skikkelig måte, vi har flombelysninga på og setter ned et utvalg.»

Det er på grensen til tragikomisk.

Har ikke partiet utredet nok om nemndene og abortfristene da de selv landet på et standpunkt på eget landsmøte? Men nei. De tok vel den beslutninga på sviktende faglig grunnlag, da? Ingen som vet.

Uvant for et ansvarlig styringsparti, men ingen vet hvordan pølser og politikk blir laget.

Myrseth folder sine hender og oppfordrer SV og Rødt om ikke å kuppe saken i Stortinget, før altså denne nødvendige utredninga er klar. Men det spørs om tiltroen til faglige utvalg vil hjelpe partiet på vei.

Det er mulig at Ap allerede har mistet føringa i denne saken.

Skal/skal ikke famlinga om hvorvidt partiet vil fremme et forslag til lovendring i saken i den neste fireårsperioden, beroliger ingen.

For la det være sagt: det er ikke Senterpartiet som har noe å tape her. De har aldri forespeilet den norske kvinnen en ny, mer romslig abortlov. Det er ingen som vil glefse etter Sp fra talerstolen i stortingssalen.

Det er Arbeiderpartiet som Høyre og KrF varsler en kamp mot. Høyre. Partiet som fristiller sine representanter når det skal stemmes over abortspørsmål i Stortinget. Men som snakker som om de er uløselig bundet av en avtale det gjorde med KrF da de selv forhandlet om regjering.

Det fremstår sannelig som om de gjør dette bare for å avsløre Støre-regjeringens svakheter. Og kanskje som et takk for sist til Støre, som rev noe voldsomt med kjeft den gang da Høyre måtte svelget egne kameler på Granavolden.

Ap sirkles inn av både en opposisjon og mulige støttepartier som ikke har mye å tape.

Gudene skal vite hvem som vil tjene på den politiske dragkampen her. Den som ikke vil tjene på dette er kvinnen. Som igjen, og igjen blir gjenstand for politisk kjekling om sin egen kropps funksjon i samfunnet. En brikke i politisk spill. Et hodebry med livmor. En kropp med vagina.

Vi blir aldri ferdige med dette.

Det begynner å bli en gammel historie dette, og en ganske jævlig irriterende en også.

Kommentarer til denne saken