Hitler-Tyskland angrep Norge 9. april 1940. Bodø var den gang ingen militærby, og i tillegg ble Bodø i noen uker etter angrepet liggende nokså fredelig midt mellom to krigsområder, Ofoten/Sør-Troms i nord og Trøndelag i sør. Dette endret seg som kjent etter en tid med et sluttpunkt i den tragiske bombe-raseringen av Bodø 27. mai. Men hva skjedde de første ukene etter 9. april og hvordan taklet de som bestemte i Bodø situasjonen?

I bind 3 av Bodøs historie med tittel «Forvandlinga» fra 2014 skriver professor i historie Steinar Aas ved Nord universitet om dette. Aas hevder at strategien til de styrende var å proklamere Bodø som en «åpen by», fri for militære installasjoner og luftvern og beskyttet av Haag-konvensjonen. Ved siden av uttrykket «åpen by» skriver Aas også om «Saltens nøytralitet», noe Bodø myndigheter skal ha gått inn for. På side 355 skriver Steinar Aas at «Saltens nøytralitet» var et av de store spørsmålene i denne tida.» Og på side 357 at «Politimester Freders første strategi om å holde Bodø «nøytral» slo sakte, men sikkert sprekker.»

Det ville vært oppsiktsvekkende dersom en fylkeshovedstad og relativt stor by som Bodø erklærte seg som nøytral under den desperate forsvarskrigen i april 1940. Det ville også vært illojalt overfor Stortinget og regjeringen Nygaardsvold som hadde bestemt seg for å ta opp forsvarskampen. Hvis det hadde skjedd, burde det ha kommet til uttrykk fra Bodøs myndigheter på en eller annen måte. Jeg har imidlertid ikke greid å finne noe slikt, for eksempel i de to Bodø-avisene, den borgerlige Nordlandsposten og Arbeiderpartiets Nordlands Fremtid. De to nevnte Bodø-avisene var derimot fulle av patriotiske oppfordringer, og begge avisene la stor vekt på det samholdet som krigen hadde skapt mellom de borgerlige og arbeiderbevegelsen. Kritikk av lokalmyndighetene kom knapt på trykk. Tvert imot skrev Nordlands Fremtid 12. april: «De øverste lokale myndigheter, med fylkesmannen i spissen, arbeider planmessig og godt for å møte den alvorlige situasjon som nå er inntrådt.»

Jeg har heller ikke greid å finne noe om «åpen by» eller «Saltens nøytralitet» i arkivene etter fylkesmannen i Nordland eller fylkesmannen i Troms. I kaoset rett etter 9. april 1940 var det minimal kontakt mellom regjeringen Nygaardsvold og myndighetene i Nord-Norge, og da hadde statens fylkesmenn nærmest diktatorisk myndighet. Fylkesmannen i Nordland, Roll Mathisen, var konstituert, midlertidig, og underordnet «over-fylkesmannen» i Tromsø. Dette var først Bjørn Norbye, men fra 20. april 1940 var det Hans Gabrielsen, en erfaren, handlekraftig og dyktig embetsmann. I motsetning til Roll Mathisen i Nordland så var Gabrielsen utnevnt av Kongen i statsråd og hadde da krigen kom vært fylkesmann i Finnmark helt fra 1928. Et utspill om nøytralitet og åpen by i Bodø ville umiddelbart blitt slått ned på av Gabrielsen. Også general Fleischer ville ha reagert på noe slikt. At det ikke finnes noe om dette i arkivene er et klart tegn på at det ikke skjedde.

Så vidt jeg kan se har Steinar Aas tre kilder til påstandene om at Bodøs myndigheter gikk inn for «åpen by» og «Saltens nøytralitet». Det er erindringene til dommerfullmektig Nils Parelius, Arbeiderpartiets Haakon Lie og til sist avisa Nordlands Fremtid 3. mai 1940. Slik jeg leser Parelius og Lie, så kritiserer de riktignok myndighetene i Bodø for manglende engasjement i forsvarskampen, men de skriver ikke at myndighetene gikk inn for «åpen by» og «nøytralitet». Når det gjelder omtalen av «Saltens nøytralitet» i avisa Nordlands Fremtid 3. mai, så sto dette ikke i en redaksjonell artikkel, men i en såkalt petit der det ble harselert over de som trodde de kunne være nøytrale.

Jeg tror påstandene om «åpen by» og «Saltens nøytralitet» kan forklares med bakgrunn i motsetninger innad i Bodø-samfunnets lederskikt. Før krigen var det skarpere motsetninger enn i dag mellom de borgerlige partiene og arbeiderbevegelsen. Dette skriver Steinar Aas godt om i den nevnte Bodø-historia. På den ene siden sto fylkesmannen i Nordland, Roll Mathisen, alliert med blant annet politimester Johan Freder og ordfører Haakon Koch. Med hensyn til forsvarskampen overlot disse tre menn krigføringen til de militære og sto for en moderat holdning i forhold til medlemmer av Nasjonal Samling. Denne gruppen tilhørte politisk den borgerlige siden, ordfører Koch var fra Høyre, og flere var også aktive frimurere.

På den andre siden sto de som ønsket en sterkere innsats i forsvarskampen som også involverte sivilsamfunnet, og som ønsket hardere tiltak fra myndighetene overfor tilhengerne av Quisling og Nasjonal Samling. Mange av dem tilhørte arbeiderbevegelsen, f.eks. dommerfullmektig Nils Parelius som har skrevet inngående om dette. En annen jurist, Helge Refsum, statsadvokat i Bodø og etter angrepet konstituert som hjelpe-politimester, tilhørte også denne gruppen. Refsum holdt en dramatisk radiotale 13. april som ble trykt i Bodøs lokalaviser 15. april. Der tok Refsum nærmest til orde for en folkekrig og insisterte på at «Alle midler er tillatt i kampen mot forbryterne.» Fylkesmannen reagerte negativt på dette, og 21. april ble Refsum sykemeldt og avsatt av fylkesmannen.

Denne uenigheten mellom noen lokale samfunnstopper kom ikke til uttrykk i lokalavisene, som la vekt på samhold og enighet som tidligere nevnt. Uenigheten innvirket derfor lite på folk flest sitt engasjement. Støtten til forsvarskampen var stor i Bodø som ellers i Nord-Norge med innsamlinger av utstyr og penger til hæren og diverse innsats for forsvaret også ellers. Noe mer blir det å lese om dette i trebinds-historieverket «Andre verdenskrig i nord» som kommer til høsten.

Det var flere steder i Norge våren 1940 der folk håpet at akkurat deres sted ikke skulle rammes av krigshandlinger. Tysk bombing av Elverum og Nybergsund 11. april ble kjent over hele landet og skapte frykt. Slike tanker om å unngå krigshandlinger var det sikkert også i Bodø både hos eliten og blant folk flest. Men jeg kan ikke se at noen gikk så langt som til å erklære Bodø som en «åpen by» eller gå inn for nøytralitet i krigen mellom Norge og Hitler-Tyskland.