Det fikk for en tid siden stor oppmerksomhet at en ganske ung mann som hadde hatt et stort ansvar i lokalpolitikken i Tromsø, meldte seg ut av SV.

En av hovedbegrunnelsene var at partiet ikke er for verdiskapning.

Som største eier i en bedriftmed mer enn hundre ansatte, er en av mine viktigste grunner til å velge SV nettopp at partiet forstår verdiskapning – en rettferdig verdiskapning. Mange av de skikkelig store kapitalistene, for eksempel Røkke, har valgt AP.

Uten å være enig med SV i ett og alt, kom jeg i fjor, som 70-åring, frem til at jeg burde stå for mine valg, og meldte meg inn i partiet sist sommer. Interessert i politikk har jeg vært siden jeg diskuterte med morfaren min mens jeg bodde hos mine besteforeldre da jeg gikk på realskolen. Det var nok også grunnen til at jeg stemte borgerlig ved mine første valg. Mye har endret seg siden.

Vi er avhengig av å skape verdier for å leve. Nye oppfinnelser fører til kontinuerlige endringer, og samfunnet tar dem i bruk på forskjellige måter. Ofte er det entreprenører som vil skape noe som står i spissen. Andre ganger er det politikere som sørger for å organisere en allerede kjent teknologi på en ny måte, eksempelvis Norges usedvanlige oljepolitikk. Da oljealderen startet i Norge ble det satt som forutsetning at de ekstremt lønnsomme oljeressursene skulle komme hele nasjonen til gode. Gevinsten av oljen har i stor grad kommet hele samfunnet vårt til gode, og det er vel enestående i verden. Men at denne ekstremt lønnsomme industrien, med AP og SP i spissen, stikk imot SVs forslag, for to år siden fikk 35 milliarder i skattelette, er i mine og manges øyne absurd. På toppen av alt skjedde det etter at det var klart at mesteparten av oljen må bli liggende urørt om man skal unngå de verste klimaendringene.

Mitt fagområde har vært fiske, fiskeproduksjon og fiskeeksport. I motsetning til oljenæringa, har politikerne ikke sørget for at verdiene fra det rike havet vårt har kommet alle til gode. Fiske- og naturressursene er privatisert i en utrolig grad, selv om det i havressursloven står klart at fiskeressursene tilhører det norske fellesskapet. Nyliberalismens inntog fra slutten av 70-tallet er muligens den viktigste forklaringa på at utviklinga har gått i motsatt retning av det som slås fast i loven, nemlig at all høsting av ressursene skal «medvirke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.» Når loven ikke er blitt fulgt, er det Nord-Norge som er den store taperen. Uten arbeid, ingen bosetting! Arbeidsplassene i industrien er gjort så lite lønnsomme som mulig ved at omtrent halvparten av torsken blir solgt som råstoff til utenlandsk industri. SV, med Torgeir Knag Fylkesnes i spissen, er det partiet som klarest forstår denne sammenhengen og vil endre på fiskeripolitikken.

Uansett bransje, er det felles for alle oss entreprenører at for å kunne utnytte mulighetene, så må vi ansette medarbeidere og dermed skape arbeidsplasser. Når det har gått bra, har vi opparbeidet oss formuer i større eller mindre grad. For min del anser jeg det helt rimelig og rettferdig at vi er med på å dele på det som er skapt i form av å betale formuesskatt. Dette spesielt siden vi vet at små forskjeller i et samfunn er med på å skape gode samfunn. Vi ser helt tydelig at landene med de største ulikhetene også sliter mest med alle slags samfunnsproblem.

De fiskeripolitiske talspersonene for AP og SP, som under valgkampen lovte endring i fiskeripolitikken, er etter valget satt på andre oppgaver. De som bestemmer i AP og SP har derfor tydeligvis ingen intensjoner om å endre fiskeripolitikken. Støre skriver i DN 5.2.22 blant annet at han i sin nordområdesatsing skal bidra med kapital for å skape arbeidsplasser innen sjømat. Dette viser en svak forståelse for problemstillinga. Det er ikke kapital sjømatnæringa trenger. Kapital flyter bransjen over av - og kapitalen har aldri vært billigere. Næringa trenger endrede rammebetingelser for å skape arbeidsplasser av de fantastiske råstoffet vi har utenfor kysten. Ingen av partiene til høyre for SV forstår dette, til tross for sin "næringsvennlige" politikk.