Gå til sidens hovedinnhold

Et dyrt og skadelig eksperiment

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var våre nasjonale politikere som for nesten 50 år siden, skapte et bedre Nord-Norge ved å sikre landsdelen egen medisinutdanning. Om få uker er det fare for at et velfungerende utdanningssystem demonteres.

Behandlingen av den såkalte gradsforskriften i Stortinget er – sammen med nasjonal transportplan – de enkeltsakene som kan få de største konsekvensene for oss i nord denne våren. Gradsforskriften handler om å regulere antall læresteder som kan gi f.eks. medisinutdanning i Norge. Det etablerte systemet har gitt Nord-Norge sterke medisinske fagmiljø og betydelig bedre legedekning.

Norge er et stort land, med få mennesker. Fordi vi er dyktige på samarbeid og arbeidsfordeling, har vi klart å fordele velferden og kompetansemiljøene likt mellom regionene. Profesjonsstudiet i medisin er et skoleeksempel på hvordan vi sammen kan rigge opp et system som er bra for oss alle.

  • I stedet for å utdanne medisinere mange steder, har Norge etablert fire læresteder for medisinerutdanning; Oslo (siden 1814), Bergen (siden 1946), Tromsø (siden 1973) og Trondheim (fullverdig fra 1993).
  • Medisinerutdanning krever tunge forskningsmiljøer og fagkompetanse. Jo flere steder som skal ha denne kompetansen, jo tynnere vil den smøres ut. Det er helt klart Nord-Norge som vil tape mest på slik spredning. Det er allerede en utfordring å rekruttere og stabilisere den faglige spisskompetansen ved UiT og sykehus i nord.

Endringene i gradsforskriften er presset fram blant annet gjennom et iherdig lobbyarbeid fra Stavanger-miljøet. De ønsker å endre gradsforskriften slik at flere universiteter skal kunne etablere medisinerutdanning.

Å endre et system som gjennom tiår har sikret hele landet tilgang til kjernekompetanse på viktige områder i velferdssamfunnet, er et politisk eksperiment vi på det sterkeste vil advare mot.

Norges geografi og demografi gjør det åpenbart at universitets- og høgskolesektoren har begrenset kapasitet. Alle institusjoner kan ikke ha like stor bredde i sitt studietilbud og i forskningsområder.

Gjennom vekslende epoker og ulike regjeringer, har det norske fellesskapet med samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon, sørget for at UH-sektoren i sum dekker samfunnets behov.

Arbeidsdelingen gir bedre utdanninger, bedre utnyttelse av våre nasjonale ressurser, og styrker vår kapasitet for utvikling og innovasjon. Det har sikret en konsentrert forsknings- og utdanningssatsing i de ulike landsdelene med investeringer i fagmiljøer, laboratorier og forskningsinfrastruktur. Gradsforskriften har vært en del av denne politikken - og praktiseringen av denne har bidratt til fornuftig ressursbruk, sterke forskningsmiljøer og god utdanningskvalitet.

UiT Norges arktiske universitet vil derfor advare mot å endre gradsforskriften. Skulle det likevel skje, må det innebære at den viktige arbeidsdelingen på samfunnskritiske utdanninger ikke kommer i spill. Kvaliteten på master- og doktorgradsutdanningene er avhengig av en base i solide fagmiljøer med aktiv forsknings- og utviklingsproduksjon og en bredde i kompetansen, samt tilstrekkelig antall faglig ansatte og studenter. Dette må ligge til grunn selv om det gjøres endringer i forskriften.

Det er grenser for hvor mange steder et lite land kan ha dyre profesjonsutdanninger med store krav til forskningsinfrastruktur og praksis uten at det går ut over kvaliteten og tilgangen på fagfolk. Særlig viktig er dette i Nord-Norge. I ytterste konsekvens kan en økt nasjonal konkurranse om begrensede fagressurser gjøre det vanskeligere for UiT å tilby sentrale utdanninger til Nord-Norge. Det kan gjenåpne en nasjonal ubalanse norsk regionalpolitikk har brukt tiår på å utjevne.

UiT ønsker derfor å gi Stortinget fire råd knyttet til denne delen av styringsmeldingen og behandlingen i Stortinget:

  1. Vi ber Stortinget beholde gradsforskriften– fordi den har skapt en nasjonal balanse der det før var en betydelig ubalanse.
  2. Om Stortinget likevel velger å endre gradsforskriften, må det ikke bety at det blir vesentlig enklere å etablere slike tilbud. Dagens system med en tydelig arbeids- og funksjonsdeling i sektoren må opprettholdes.
  3. Unngå at eventuell finansiering til etablering av nye tunge profesjonsutdanninger skjer i de årlige statsbudsjettene. Sektoren har behov for forutsigbarhet innenfor utdanninger hvor det er et begrenset nasjonalt fagmiljø. Etablering bør skje enten i forbindelse med behandlingen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, eller som en del av utviklingsavtalene mellom KD og institusjonene.
  4. Eventuelle nye tilbud kan ikke bygges opp ved å redusere studieplasser ved de institusjonene som allerede har disse gradsrettighetene.

Når det gjelder medisinutdanningen spesielt, anbefaler vi at denne fortsetter ved de fire universitetene hvor det gjennom tiår er investert store beløp til laboratorier, forskningsmiljøer og medisinsk infrastruktur. Ut fra de bestående utdanningsstedene er det imidlertid mulig å desentralisere deler av utdanningen til de nærliggende sykehus, slik det er mange eksempler på allerede i dag. Dette vil bety økt kapasitet i medisinerutdanningen i Norge og redusert behov for å utdanne medisinere i utlandet.

Kommentarer til denne saken