Jernbane Narvik-Tromsø med en sidearm til Harstad er det fortsatt et håp for, men kun dersom den voldsomme omstillingen i forsvarstenkningen konkluderer med at jernbane i Nordre Nordland, Troms og kanskje frem til Alta er tvingende nødvendig. Finsk og svensk medlemskap i NATO kan føre til nettopp dette.

Jeg skal komme litt mer inn på jernbanens plass i forsvaret av Nordkalotten, men først de forhold som så å si gir dødsstøt mot en Nord-Norgebane. Den enorme kostnadsøkningen på alt av jernbanebygging i Norge er den viktigste enkeltfaktor som legger i grus ideen om banen fra Fauske til Narvik spesielt.

Utbyggingen av jernbane til og rundt byene på Østlandet, spesielt Østfold, sprenger alle rammer. Vi snakker nå om kostnader på opp tre-fire ganger det opprinnelige budsjetterte. T-banesystemet i indre bydeler i Oslo, fra Majorstuen til gamle Fornebu forsterker problemet.

Årsakene ligger i vanskelige grunnforhold som det var vanskelig å få full oversikt over på forhånd, sterke politiske vedtak om at banene skal frem til jernbanestasjoner i bysentra. Dette mangedobler kostnadene. I tillegg kommer at det i dagens Norge ikke er politisk vilje til å gjennomføre radikale reformer som kan gi mer jernbane for de enorme bevilgningene til saken.

Prioriteringene fra dagens regjering er glassklare. Regjeringen vil sitte til minst 2025 og får ansvaret for fremlegg av neste Nasjonal Transportplan for 2026 til 2037. I dagens NTP for 2022 til 2033 er det satt av 400 milliarder NOK til jernbanebygging, men dette er ikke nok. Beløpene vil vokse voldsomt for å gjennomføre det som dagens samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (tidl. ordfører AP i Fredrikstad) har forsikret om, nemlig at de jernbaneprosjekter som er innledet, særlig i det indre Østland, skal fullføres koste hva det koste vil.

Det er så mye at til og med prestisjeprosjektet til Erna Solbergs regjering om ferjefri E-39 fra Kristiansand til Trondheim, med enorme fjordkryssinger (bruer og tunneler), er sterkt i fare for enten å bli utsatt på ubestemt tid eller sterkt endret og forenklet. Slik Norges økonomiske utvikling i dette og frem mot 2040 tegner seg vil statsbudsjettene vise et stadig større gap mellom behov og realiteter.

Erfaringene med jernbaneutbygging i Norge er dessverre slike at vi allerede nå må innse at Nord-Norgebanen ikke kan realiseres med en sammenhengende bane fra Fauske til Tromsø. Det maksimalt mulige er en Tromsbane – som kanskje bør forlenges med en gang til Alta. Det er her den sikkerhetspolitiske dimensjon slår inn med full tyngde.

Om allerede et par måneders tid er trolig både Sverige og Finland på full fart inn i NATO – og det gjør at forsvaret av nordområdene kan defineres som hvordan vi i fellesskap kan sikre Nord-kalotten mot russiske inntrengere.

Som blant annet Vidar Eng skrev om i en svært god artikkel i ND, om hvordan nye NATO i nord kan bedre vår felles sikkerhetssituasjon, der han helt korrekt poengterte at Norge, Sverige og Finland (sammen med Danmark) kan gi forsvaret av Nordkalotten en helt annen styrke enn før.

Jeg skal ved denne anledning trekke frem jernbanens fundamentale betydning for Nye NATO. Nøkkelord her er logistikk – transport av alt et forsvar trenger. Alle ser jo i dag gjennom krigen i Ukraina hva en jernbane betyr for at Ukraina kan opprettholde motstandskampen mot hensynsløse russiske angripere. For evakuering av millioner av mennesker som trues med de verste krigsforbrytelser og alt av livsviktige forsyninger har jernbanen bokstavelig talt blitt en livslinje.

Russerne har ikke klart å ødelegge jernbanen, som med sin store kapasitet og et personell som setter livet på spill for å holde banene åpne ikke kan erstattes verken av veier eller andre transportsystemer.

Med i det nordiske bildet hører fremfor alt at Finland er logistisk sett svært utsatt med over 70 prosent av all transport via sjøveien i Østersjøen til Finland. Dette gjelder enda mer de baltiske stater, som alle er NATO-medlemmer. Det er kun en jernbane til Narvik, Harstad og Tromsø som kan gi en høyst nødvendig transportsikkerhet, både i fred og i krig, både for Norden og de baltiske stater.

Finnene vil trolig fremme forslag om en bane fra Rovaniemi til Skibotn og derfra til Tromsø. Norge på sin side har behov for en jernbane til Alta for å sikre rask unnsetning av Vest-Finnmark. Svenskene vil prioritere Ofotbanen til Narvik – men vil ha sterk interesse av Harstad, for å sikre seg gode havne-alternativer.

Vi som tror på jernbane har derfor en meget klar oppgave foran oss. Vi må for det første realitetsorientere oss og så konsentrere oss om en jernbaneløsning Narvik-Tromsø og Narvik-Harstad – og dersom Finlands preferanser er sterke nok, se på muligheten for en løsning Rovaniemi-Kolari-Skibotn-Tromsø, herunder en forlengelse til Alta. Dette siste for å forsterke evnen til å unnsette Finnmark med tropper og utstyr fra baser i Indre Troms.

Forsvarsinteressene kan kun forsterke alle de andre argumenter vi har lagt frem om hvorfor jernbane i nord må bygges. Det har tidligere vært fremført som argument mot en nordisk jernbane i nord at nasjonale forsyningsstrategiske forhold krever en nasjonal løsning, i praksis en Nord-Norgebane fra nord til sør.

Med Sverige og Finland allerede i dag integrert i NATO-forsvaret, er dette argumentet ikke lenger viktig. Vi er i samme båt som våre nordiske granner.