Gå til sidens hovedinnhold

Et djevelsk nettverk av farlige kvinner

Et dystert 400-årsminne.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

For fire hundre år siden, i perioden fra 11. januar til 28. april 1621, avsa tingretten i Vardø dødsdom over ti lokale kystkvinner. Et slikt masseomfang av dødsdom over kvinner var noe helt nytt i Norge, men så gjaldt tiltalen datidens verste form for forbrytelse, nemlig trolldomskriminalitet. Lokale rettsinstanser i Norge hadde før denne tid avsagt fellende dødsdom i flere trolldomssaker både mot norske kvinner og samiske menn. Men det virkelige store omfanget med massehenrettelse av angivelige trollkvinner kom denne vinteren i 1621.

Utpå lørdag 30. januar 1621, holdt tingretten sesjon på den gamle festningen i Vardø. Hele den lokale øvrigheten var samlet. Påtalemyndigheten representert ved fogd Søren Nielsen, Finnmarks første sorenskriver Niels Jensen Zahl og underfogden (lensmannen) i Vardø, Joen Dauritzen, utgjorde de sentrale aktørene i rettsforhandlingene. Det er mulig at både den lokale sognepresten Oluff Carlsen og den relativt nye lensinnehaveren Hans (John) Cunningham fulgte saksgangen. Flere mennesker fra Kiberg og Vardø var innkalt for å avgi vitneprov i saken som sto på dagordenen.

Sorenskriveren og de edsvorne rettsmenn skulle dømme i en meget alvorlig kriminalsak. Tiltalen gikk ut på grove trolldomsforbrytelser. Kongens forordning fra 1617 om trolldom krevde dødsstraff dersom den tiltalte ble funnet skyldig i slike former for kriminalitet. Den alvorlige tiltalen var rettet mot Marritte Olluffsdatter, gift og bosatt i Kiberg. Før saken kom opp på tinget, tilbrakte hun tre uker i forvaring på Vardøhus festning. Etter en kort rettsprosess ble Marritte funnet skyldig i utøvelse av trolldomskunst, og retten felte en dom som gikk ut på at fiskerkona burde straffes på sitt liv til bål og ild. Hennes del av familieformuen er oppgitt til 22,5 daler, som ble konfiskert og tilfalt staten. Beløpet tyder på at hun satt i gode kår.

Denne lørdagen for om lag fire hundre år siden må ha vært en travel dag for den lokale tingretten. Marritte var en siste av tre kvinner som ble dømt til henrettelse på bålet den selvsamme januardagen. Tidligere på dagen hadde retten allerede avsagt dødsdom over vardøkvinnene Kari Olluffsdatter og Ragnhild Olluffsdatter. Og ikke nok med det, en dag tidligere, fredag 29. januar 1621, hadde Marri Jørgensdatter blitt funne skyldig i trolldomskriminalitet og dømt som «troldkone till ild oc baal». Ja, det må ha vært ei uhyggelig uke for fiskeribefolkningen i området. På onsdag 27. januar i samme uke fikk fiskerkona Elsebe Knudsdatter fra Kiberg sin dødsdom. I forkant av den endelige domfellelsen gjennomgikk hun den såkalte vannprøven. På vinterdagen ble hun kastet ut på sjøen i Østervågen like nedenfor festningen. Elsebe fløt på vannet som en stokk - et meget sterkt indisiebevis som det ble lagt vekt på i domsslutningen om ild og bål. Utover februar 1621 falt det flere dommer som angikk trolldomsvirksomhet. Tre kvinner fra Ekkerøy og Vadsø fikk dødsstraff etter behandling av tingretten i Vardø. Rettsreferatene kan fortelle at heller ikke disse tre kvinnene besto vanntesten.

Til sammen avsa retten i Vardø dom over ti kvinner i løpet av noen få måneder for fire hundre år siden. Alle kvinnene hadde tilbrakt flere uker i forvaring på Vardøhus, trolig under et sterkt psykisk og fysisk press. For «kost og losji» under fengselsoppholdet viser regnskapskildene en utgift på godt over 20 daler. Lensinnehaveren på Vardøhus ba kongen i København om godtgjørelse for fangenes underholdelse.

Grunnen til at det gikk så voldsomt for seg i begynnelsen av 1621 var at de lokale myndighetene mente de hadde avslørt en organisert, kollektiv form for kriminalitet. Et skjult og hemmelig nettverk av farlig kvinner i kompaniskap med selveste Satan utgjorde en konspirasjon rettet mot sårbare kyst- og øysamfunn i de utsatte og omstridte nordområdene av det dansk-norske fyrsteriket på denne tiden. Både mennesker og livsgrunnlaget sto i fare for å rase sammen. Den indre konspirasjonen var ikke bare av lokal karakter, den hadde forgreininger til andre deler av Norge.

Gjennom brutale forhør fortalte flere av kvinnene at de med Satans hjelp kunne dra på nattlige ritt til store forsamlinger av trollkvinner ikke bare i Øst-Finnmark, men til Bergenstraktene. Retten fikk høre om trollkvinnesamlinger på Lyderhorn sørvest for Bergen, datiden største by i Norge. Maritte Olluffsdatter berettet om heksesamlinger i luften over høye klipper og fjell, særlig til sankthans og til jul.

Kvinnenes tilståelse om samvær med mørkets fyrste og heksesamlinger var meget alvorlig. Slike bekjennelser var utslagsgivende for at flere tusen kvinner ble dømt til ild og bål i Europa utover 1500- og 1600-tallet. Imidlertid hadde kvinnene mer å fortelle. De brukte nemlig sin trolldomskraft til å gjøre stor skade som rammet befolkningen. Gjennom rettsforklaringene fikk innbyggerne viten om årsakene til en tragisk hendelsen som i 1617 rammet de to fiskeværene Kiberg og Vardø. Et forrykende, voldsomt og plutselig uvær på selveste julaften i 1617 førte til at hele 40 fiskere omkom på havet. Sammenligning av manntallslister fra 1615 med lister fra 1618 viser at det har vært en unaturlig befolkningsnedgang i fiskeværene. Denne vinteren i 1621 kom det fram at lokale kvinner i en konspiratorisk komplott sto bak de mange forlisene med påfølgende drukningsdød.

Elsebe Knudsdatter kunne berette hvordan trollkvinnene konkret gikk fram da de stelte i stand uværet. De tok et stykke fiskesnøre og slo tre knuter på det. Så leste de forbannelse over knutene, spyttet på dem og løste så opp uværsknuter. «Havet røk opp som aske og folkene omkom», heter det i rettspapirene. Vitnene i saken mot Elsebe sa at hun ofte ble observert omgitt av en svart hund og to svarte katter. Naboene antydet dermed at det var tale om smådjevler i dyreham. Flere kvinner fortalte at de dro opp stormen som hevn for nokså ordinære nabofeider. Ekstra ille var avsløringen at lokale fiskerkonene holdt selskap med smådjevler og demoner mens mennene deres var ute på havet.

Flere av kvinnene som ble forhørt i januar og februar for fire hundre år, pekte ut Kirsten Søffrensdatter som deres leder. Hun var deres admiral, forklarte de. En admiral var betegnelsen den dansk-norske marines leder og godt kjent gjennom de mange orlogsfartøyene i sjøforsvaret som ofte patruljerte langs kysten i nord. Etter trusler om tortur, bekreftet Kirsten det de andre kvinnene hadde fortalt. Også hun berettet om samlinger både i Finnmark og på Lyderhorn. Foruten kvinner, hadde Kirsten observert to menn i selskapet. En av dem var selveste fjellfogden i Finnmark, Bertel Hendriksen. Hendriksen var en betrodd kongelig tjenestemann som ivaretok det dansknorske regimets territorielle krav overfor russerne gjennom de årlige Malmis-reisene til Kola. Nå ble Henriksen anklaget for å være trollkvinnenes skriveføre sekretær på heksesabbaten. Kirsten antydet at det var han som førte heksenes navn inn i Satans svartebok. Men verken Bertel Hendriksen eller andre mannspersoner ble stilt for retten og forhørt om sin rolle i det som mer og mer fortonet seg som en organisert konspirasjon bestående av et kriminelt nettverk av norske kystkvinner.

Hekseforfølgelsen for fire hundre år siden i Øst-Finnmark rammet utelukkende kvinner. Dette var Norges verste rettslige jakt på farlige kvinner inntil da. Det skulle bli enda verre seinere. Den voldsomme heksejakten i Finnmark toppet seg høsten og vinteren 1662/63 da tretti kvinner ble stilt for retten, 18 av dem fikk dødsdom og to kvinner ble regelrett torturert i hjel før endelig domsavsigelse.

  • Artikkelen er basert på skattemanntall fra Vardøhus 1615 og 1618, Tingbok nr. 1 for Finnmark, lensregnskapene fra Vardøhus 1621/22 oppbevart ved Statsarkivet i Tromsø. Dessuten Hans H. Lilienskiolds «heksestudier» fra slutten av 1600-tallet publisert i boka Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, Tromsø 1998, redigert og bearbeidet av Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe.


Kommentarer til denne saken