Dagen hadde knapt nådd å gry etter valgdagen, før Frp kom med et friskt, og urealistisk utspill: Partiet ønsker et bredt borgerlig samarbeid, for å stoppe det de kaller det rødrøde prosjektet til Gunnar Wilhelmsen.

Politikk er forhandlinger. Det er sjeldent svart-hvite løsninger på store utfordringer i et komplisert samfunn.

Så politikere må inngå kompromisser. Det skjønner jo de fleste velgerne også.

Men Frp har vært kategorisk imot ethvert samarbeid som vil innebære at de må godta bompenger i Tromsø.

Det var den eneste store saken de hadde i valgkampen. Bommene skulle rives. Og den saken vant Frp 15,5 prosent av stemmene på. Partiet gjorde et godt valg på sin ufravikelighet.

Under ingen omstendigheter ville partiet være for bompenger i et borgerlig samarbeid. Det står fast. Frp satte opp et vikepliktsskilt, og de andre partiene som ønsker å samarbeide må vike.

Høyre ville ikke vike under valgkampen. Men nå tar de seg en ekstra tur i rundkjøringen, for å sjekke om de mener i dag det de mente på søndag.

Et ansvarlig Høyre fra gamle dager ville sagt et klart nei til Frp. Flatt ut. De ville stått for egne prinsipper, styrt unna Frps premisser, og kjørt rett ut av denne diskusjonen.

Men dagens Høyre virker å ha kjørt seg fast i en rundkjøring de ikke aner hvordan de skal komme seg ut av.

Instinktene til Anne Berit Figenschau var i utgangspunktet sunne. Hun godtok valgnederlaget tirsdag på sin egen Facebook-profil:

«Nå er det bare å se fremover. Høyre skal være et konstruktivt, men tydelig opposisjonsparti. Gunnar Wilhelmsen skal bli fulgt tett opp på alle løftene han har gitt i valgkampen. Og vi skal komme med gode forslag til hvordan Tromsø kan utvikles til det bedre.»

Men på onsdag meldte forhandlingslederen for Tromsø Høyre, stortingsrepresentanten Erlend Svardal Bøe, at det sonderes om samarbeid med Frp.

– Er det nå aktuelt for Høyre å skrote bompengeinnkrevingen i Tromsø? Ja, eller nei?, spurte Nordlys.

– Som sagt handler det nå om sonderinger for å finne ut om det er mulig å få til et bredt samarbeid med flere partier. Jeg er selvsagt klar over at det finnes saker som er mer politisk betent enn andre, men vi er ikke kommet så langt at vi diskuterer politikk på et så konkret grunnlag, svarte Bøe.

Bøe skaper med sitt ikke-svar tvil om Høyre vil kaste egne prinsipper, og oppnåelser, ut av vinduet for å sikre makt i kommunestyret. Det er rart.

Er et borgerlig samarbeid trolig? Det er usannsynlig.

Man må rekruttere Venstre, KrF, Industri og næringspartiet (INP), By- og landlista, Nei til Bompenger og Senterpartiet til en blå koalisjon.

Det vil i så fall være en halsbrekkende diplomatisk øvelse. For eksempel: Venstre er ivrig tilhenger av byvekstavtalen og et utpreget urbant, klima- og miljøparti som vanskelig kan samarbeide med INP. INP tar et klokkeklart avstand fra det grønne skiftet og partier som de mener fremmer frykt for klimaendringer.

Jeg taper ikke penger om jeg vedder på at Venstre faller under den kategorien, ifølge INP-logikken.

Klarer man å danne et borgerlig flertall på et slikt vaklende grunnlag, og Figenschau blir ordfører, må hun levere en plattform for hele åtte samarbeidspartier.

Seks av dem er relativt små partier, som alle har egne stoppskilt som Høyre vil måtte vike for.

Med en slik konstellasjon kan Tromsø Høyre fort ende opp med å bli en garantist for en stagnasjon for Tromsø by.

Tromsø er i en særstilling i Nord-Norge. Det er den eneste byen i nord med byvekstavtale med staten. En avtale som kan reforhandles og kan med litt kløkt medføre større statlige investeringer i miljøvennlig byutvikling.

Dette vil komme i spill skulle Høyre vike for Frp i bompengesaken. Bypakken er forutsetningen for byvekstavtalen. Og en eventuell oppløsning av bypakken vil medføre en flau kanossagang for Erlend Svardal Bøe i Stortinget.

Bypakken er et stortingsvedtak. Og det er bare Stortinget som kan omgjøre dette vedtaket.

Det er vanskelig å forstå seg på denne svimlende rundturen som Tromsø Høyre tar sine velgere på etter valget. Figenschaus sunne instinkter er satt til side. Makt og posisjoner fremstår som mer viktige partiet enn stabilitet for byen.