Bak bombene og brutaliteten, bak propagandaen og løgnene, finnes et annet Russland. Der blomstrer gjestfrihet, varme og omsorg. Men de sunne verdiene er vanskelige å få øye på i kruttrøyken.

I dagens situasjon er det vanskelig å oppleve og nyte russisk gjestfrihet. Den fryktelige krigen overskygger alt. Vanlige russere følger med i dragsuget etter massiv og berettiget fordømmelse og tunge sanksjoner fra vestlige land. Vi reagerer med vantro og forakt og tenker at russere er bøller, fra topp til bunn i hierarkiet.

Siden 1974 har jeg reist på kryss og tvers av verdens største og niende mest folkerike land. Jeg har sett stygge ting, men også opplevde givende vennskap og storslått gjestfrihet. Ærlig talt, det finnes et annet Russland.

Blir du invitert inn i et russisk hjem, venter et gjestebud som bugner av velsmakende retter, champagne og vodka. Måltidet kan ta timer, for det skal skåles og tales. Latteren runger, det er smil og sang og klemming og skulderklapp. Politiske skiller er visket bort, vennskap mellom folk trumfer alt. Russere elsker også å fortelle vitser om sine ledere, bare døren til omverdenen er lukket.

Under de store omveltningene i Russland på 1990-tallet, var jeg i lange perioder i Moskva. Innimellom reportasjeoppdrag, gikk jeg også på språkkurs for å lære russisk. En kald februardag nevnte jeg for min lærer at min datter snart hadde bursdag. Dagen opprant, og jeg strevde med bøyning av irregulære verb. Da kom læreren, ei eldre kvinne, inn med ei stor eske med et silkebånd knyttet rundt. Hun ba meg åpne eska. Der lå en nydelig drakt, en tradisjonell russisk folkedrakt med skjørt, bluse, vest, paljetter og lue. Den er til din datter, sa læreren.

Dette var den tiden da da var mangel på det meste i Moskva. Folk sto i lange køer for å kjøpe mat og det de ellers trengte. Rubelen var devaluert, mange hadde mistet sparepengene sine og levde fra hånd til munn. Min lærer hadde trasket rundt i Moskvas kalde gater for å finne stoffet hun trengte til å sy en drakt til ei lita jente hun aldri hadde møtt, og nok aldri kom til å møte. Det var en rørende gest, det var en gave gitt med hjertet, Jeg vet ikke om det kunne ha skjedd i Norge.

En gang ble jeg invitert til en fjelltur på Kola-halvøya. Et eldre ektepar fra Murmansk skulle foreta sin årlige vandring i det golde landskapet ved Petsjenga. Bjørkekrattet hadde kledd seg i klare høstfarger, reinmosen var myk som ei fjellets dundyne. Ekteparet hadde et bestemt formål med turen; de var ikke på jakt, de skulle ikke fiske eller plukke bær. De samlet levninger fra døde mennesker. Her sto noen av de blodigste slagene under andre verdenskrig. Fortsatt lå det levninger igjen. Ekteparet brydde seg ikke om det var rester etter russiske eller tyske soldater. De ville bare sørge for at de omkomne fikk en verdig grav. En søndag hver høst ble levningene lagt i hellig jord under en minnehøytid med militær salutt.

Jeg ble med ekteparet til Murmansk og snart sto bordet dekket med kalde og varme retter i overflod. Så ble det talt og skålt for fred og vennskap. En søndag ble jeg igjen invitert på tur med de samme hjertegode menneskene. De ville besøke en kirkegård. Der satt vi en time eller to ved ei familiegrav, de hadde med seg niste. Vi spiste og skålte for de døde, et lit glass med vodka ble satt igjen på graven, og ekteparet smuldret opp brød som de strødde rundt. Det var for at småfuglene skulle komme og skape liv og røre, de døde satte pris på fuglekvitter. På turen tilbake passerte vi flere familier som satt ved gravsteiner. Skikken var at også vi måtte stoppe opp og ta en skål for å vise respekt for den døde, det ble både fuktig og seint før vi var trygt hjemme. Mor gikk på kjøkkenet for å stelle i stand et nytt herremåltid.

Det er ufattelig at et land som led så mye under andre verdenskrig, igjen har gått til krig. Sovjetunionen mistet over 25 millioner mennesker under andre verdenskrig. Alle russere har slektninger som omkom eller bare ble borte. Lidelsene sitter langt framme i folks bevissthet, likevel har altså lederne ført land og folk ut i nye prøvelser.

29. august 1996 styrtet et russisk fly på Operafjellet ved Longyearbyen på Svalbard, alle som var om bord mistet livet, noen dager seinere var 141 kister plassert i en hangar. I Norge ble det samlet inn penger til de etterlatte i Russland og Ukraina. Jeg var i Moskva da ei kvinne kom til den norske ambassaden for å hente en konvolutt med kontanter. Hun gråt, og hun takket. Hun sørget for tapet av sin mann, samtidig som hun var uendelig takknemlig for hjelpen fra mennesker i et fremmed land. Fra flyselskap og egne myndigheter hadde hun ikke hørt et ord. Hun gjemte konvolutten med penger i sin brystholder, for hun var redd for at noen skulle stjele pengene under togturen hjem til Tula, 170 kilometer sør for den russiske hovedstad. Kvinnen inviterte oss til Tula for å besøke flere av de etterlatte.

I Tula hadde det gått rykter om vårt besøk, og det var lagt opp til fest. Vi måtte innom flere leiligheter, over alt var det dekket bord med alt det beste fra det russiske kjøkken. Noen hentet instrumenter, og det ble sunget og skrålt med både klare og falske røster. Dette var mennesker som hadde mistet sine kjære, de strevde med å få endene til å møtes. Men å stelle til overdådig fest midt i elendigheten, det behersker russere!

Et propellfly landet i den søvnige landsbyen Lavrentija på Tsjukotka ved Beringstredet, vis a vis Alaska. Jeg sjekket inn på et slitent hotell og møtte triste skjebner. Urfolk som var behandlet som annenrangs mennesker. Barna ble tatt fra dem og plassert på internat, etter noen år der kunne ikke foreldre og barn kommunisere. For barna lærte kun russisk, far og mor snakket kun tsjuktisk eller andre minoritetsspråk.

Likevel skapte folk sine små kosestunder, og jeg ble inkludert. Jeg var med på hvalrossfangst ute i Beringstredet, i åpen båt med rusten motor, våpen fra andre verdenskrig og et nesten tomt lager med ammunisjon. Lunsjen var en bit rått hvalrosspekk pakket inn i avispapir. Fangerne ga meg ei hvalrosstann i gave, og ei eldre kvinne kom med ei side røkt laks da jeg etter ei uke skulle fly tilbake til Moskva. Ellers hadde kosten bestått av sønderstekt svinekotelett med sur kålstuing og poteter med svarte flekker, samtlige dager. Hotellet hadde en rikholdig middagsmeny, i prinsippet, men dessverre ikke i dag, sa servitøren hver kveld.

Flyturen til Moskva tok ni timer, og det ble en av mine triste opplevelser i dette spennende og tragiske landet. For jeg hadde med en tolk, og han insisterte på å overta hvalrosstanna jeg hadde fått i gave. Han hevdet at det var ulovlig å frakte ei hvalrosstann ut av Russland. Seinere fant jeg ut at det ikke var sant. Jeg kunne ikke motsi ham, og tanna pynter vel i dag bokhylla i en leilighet til en FSB-agent i Moskva.

Pytt, jeg har så mange gode minner igjen fra Russland, måtte de bare ikke bli smadret av flere bomber og granater.