Gå til sidens hovedinnhold

Erna Solbergs oppfordring gjelder ikke oss!

Hvilke signaler er det du gir verden, Erna Solberg? Du sier du er glad for at USA er tilbake i klimapolitikken, men det virker ikke som du vil at de skal gjøre noe.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tirsdag holdt Erna Solberg tale i FNs Sikkerhetsråd, og temaet var klima og sikkerhet. Etter møtet i Sikkerhetsrådet, sa statsministeren at hun så for seg drahjelp fra USA i klimapolitikken.

USAs president Joe Biden inviterer de andre arktiske landene til å stanse oljevirksomhet i Arktis. Det er mange gode grunner for at han gjør det: Oljevirksomhet i arktisk dyrt, og det er en stadig økende usikkerhet om lønnsomheten. Det er svært risikofylt i et utfordrende klima og har et uakseptabelt miljøfotavtrykk i omgivelser med ekstrem sårbarhet. Arktis er allerede under press fra klimaendringer, miljøgifter, skogbranner, overfiske, spredning av fremmede arter, plastforsøpling, turisme, skipstrafikk og fra en økende militær aktivitet.

Istedenfor å møte Bidens invitasjon med åpne armer, setter vi oss på samme side av bordet som Russland, India og Kina, som alle tre er skeptiske til at koblingen mellom klima og sikkerhet skal diskuteres i FNs Sikkerhetsråd.

Klimaendringene påvirker sikkerhetsutviklingen over hele kloden. Det gjelder også i Arktis. Den millitære aktiviteten i området øker, og det gjør også klimaendringene og jakten på ikke-fornybare ressurser som olje, gass og gruvedrift. Russland har også ekspansive planer for nordområdene.

Norge har økt leteaktiviteten i de nordligste områdene mot iskantsonen det siste tiåret – uten å gjøre nevneverdige funn. Vi har i dag to felt i produksjon i Barentshavet og ett under utbygging (Snøhvit, Goliat og Johan Castberg). Alle tre feltene har hatt og har store overskridelser og trenger kreativ regnskapsførsel for å kalles lønnsomme. Den fjerde kandidaten er Wisting-feltet i Barentshavet, som først ble interessant for Equinor etter at regjeringen kom med en raus oljeskattepakke.

Det siste året har det vært branner på landanleggene Melkøya og Tjeldbergodden og blitt avdekket store utslipp ved Equinors anlegg på Mongstad. Overskridelser på utbyggingsprosjekter har vært på flere titalls milliarder kroner. Equinors virksomhet i USA har vist seg å være et av Norgeshistoriens største tapssluk, med en rekke ulykker og hendelser med store utslipp av olje og kjemikalier som har ført til betydelige helse- og miljøskader.

Så skal vi konkurrere med Saudi Arabia, Russland, Brasil og Venezuela om hvem som skal produsere den siste oljen. Er dette det vi ønsker?

Regjeringen forbeholder seg retten til å produsere vår olje, så fort vi ønsker så lenge vi vil, uansett hva som skjer ellers i verden.

Vi trenger en offensiv omstillingspolitikk. Vi må slutte å lokke oljeselskapene til Arktis, vi må slutte å ta deres finansielle risiko og på den måten beslaglegge kapital og kompetanse. Den offshore-kompetansen vi har trenger vi i dag til å designe morgendagens maritime løsninger for fornybar kraft- og matproduksjon.

Den eneste forutsigbarheten regjeringens oljepolitikk i Arktis gir er høyere kostnader, at staten tar leterisikoen og at faren for alvorlige hendelser med påfølgende skader øker.

I talen til Sikkerhetsrådet sa du at klimarisikoen skal vurderes i alle fredsoperasjoner. Ikke det mest tydelige eller forpliktende oppfordring vi har sett. Men du sier en ting til: At Sikkerhetsrådet bør diskutere klimarisiko i «spesifikke landssammenhenger basert på landsrapporteringer og orienteringer». Minner om at Svalbard er et av områdene i verden med størst klimaendringer, hvor tempraturen øker tre ganger raskere enn gjennomsnittet i verden.

Norge har gjennom Svalbardtraktaten et internasjonalt ansvar for å beskytte Svalbards natur. Hvis vår oljeaktivtet truer Svalbards natur er det et internasjonalt anliggende og vil høre hjemme på traktatlandenes saksliste, eller i Sikkerhetsrådet?

Barentshavet og Svalbard er Europas siste villmark og for Norge en svært viktig inntekstkilde fra vår fornybare ressurs: fisken. Den har vi levd av i tusen år og den skal vi leve av i tusen år til. Slik er det ikke med oljeindustien, hvor det handler om å drive produksjon til det er tomt, så er det over

Så kjære Erna, gi oss den forutsigbarheten verden fortjener: Vern om våre levende naturressurser og gi oss fornybar energisikkerhet.

Husk at den generasjonen som vil føle klimakrisen sterkest på kroppen ikke har fylt atten år enda, og de har dessverre ikke stemmerett i dette spørsmålet. Husk også at det er millioner av sjøfugl, isbjørn og mange hvalross også ønsker å stanse oljeletingen i Arktis. De har dessverre ikke stemmerett de heller, men de har en verdi vi setter pris på.

Kommentarer til denne saken