I strømmen av dårlige verdensnyheter er det lett at noen mindre, lokale kan gjemme seg bort. Men i lys av IPCC-rapporten som ble presentert 28. februar, som på alle måter dokumenter hvor galt det står til, er dette like fullt en nyhet som berører oss eksistensielt. Det som har blitt veldig tydelig etter hvert som kunnskapsgrunnlaget har blitt bedre, er at klimakrisen og naturkrisen er to sider av samme sak, og konklusjonen i rapporten er entydig; vi må gjenopprette naturen der den er ødelagt, og minst 30 prosent av jorda må vernes for å unngå full kollaps.

Dette vet vi etter hvert mye om, og politikerne vi har valgt til å ta beslutninger, kan ikke lenger late som at dette ikke også gjelder i vår egen nærhet. Når Tromsø kommune har sendt en søknad om å få være med i EUs program for karbonnøytrale byer, kan det virke som en progressiv og reflektert ide. Men når de samme politikere vil ødelegge et høyverdig naturområde, som også i stor grad er myr, fremstår søknaden som patetisk grønnvasking. Det er derfor forfatteren Bernhard Ellefsen kaller tap av natur for en erkjennelseskrise, fordi dette i så stor grad dreier seg om å tørre å ta inn over seg hvor dyp og omfattende naturkrisen har blitt. Samtidig må erkjennelse omsettes til handling ved ‘å gjøre det rette’ for å endre de økonomiske modeller som til nå har vært rådende.

Helt siden den industrielle revolusjon har natur blitt betraktet som en gratisressurs, og tilsvarende har forurensning heller ikke hatt en kostnad som står i forhold til påførte skader. Konsekvensene er så overveldende at vår tids geologiske periode har fått betegnelsen antropocen – altså menneskets tidsalder, der vi har endret jordens overflate så radikalt at det truer vår eksistens. Det som nå kan skje i Finnheia er med andre ord både dramatisk i sin direkte konsekvens, og totalt utdatert i lys av den erkjennelsen naturkrisen (burde) har brakt oss.

Det er derfor ikke lenger progressivt å rasere natur for å skape lineær økonomisk vekst. Fremtidens samfunn må tvert i mot skapes på et grunnlag av sirkulær økonomisk tenkning, der en hver plan og et hvert prosjekt må gi et økologisk overskudd. Lineær vekst vil alltid primært føre til profitt for enkelte på bekostning av de fleste, både mennesker og annet liv, mens sirkulær tenkning er rettferdig fordeling basert på dyp økologisk erkjennelse. Det var øko-filosof Arne Næss som skapet begrepet ‘dypøkologi’ som en konsekvens av det han kalte en ‘økosofisk’ erkjennelse. Næss beskrev sin økosofi allerede på 1960/70-tallet og var tydelig på at denne hadde en etisk og normativ (rettledende) dimensjon som forutsatte verdiprioriteringer og prinsipper for bla. ‘diversitet, kompleksitet, autonomi, desentralisering, symbiose og likhet’. Næss mente altså at en økologisk etikk gjaldt for mennesker og miljø som et forent ‘økosofisk system’.

Kort oppsummert betyr det at når vi velger politikere til å ta beslutninger for hele vårt komplekse økologiske system, må vi stole på at de behersker den enkleste konsekvenstenkning og forstår at de analyser som ligger til grunn for søknaden om å bli klimanøytral by, er etisk normativ for alt annet de skal ta beslutninger om. Foreløpig er det ‘bare’ bygget vei inn på Finnheia, så det er fullt mulig å endre planene. Appellen til Tromsøsbesluttende myndigheter er derfor klokkeklar; la erkjennelsen av naturkrisen få konsekvenser for hvordan vi betrakter natur og landskap rundt oss. En nedbygging av Finnheia er en viktig bit i et stort bilde av irreversibel rasering av natur og landskaper, globalt. Har vi lært noe av voldelige hendelser i Europa de seneste dagene, er det at mangel på erkjennelse leder til katastrofe. Så dersom Tromsøs politikere ønsker å være progressive på vegne av menneskehetens fremtid, kan de begynne med å vise styrke i saken om Finnheia / Rávdnjemuotki.