Avtroppende skipresident Erik Røste beskriver det som et farlig virus som muterer.

Det var ikke korona han pratet om i avskjedstalen sin på tinget i Norges Skiforbund i Molde lørdag. Men hets, trakassering og utskjelling i idretten.

– Vi har nådd et punkt der vi har oversteget en grense. Det er uakseptabelt. Og det er denne salen som kan ta et oppgjør med det. Sånn kan vi ikke ha det i norsk skisport, sa Røste til forsamlingen.

Mannen som har styrt norsk skisport de siste ti årene kunne gjerne ha byttet ut ordene norsk skisport med norsk idrett. Den utfordringen er neppe spesiell for idretten. Den finnes nok i alle frivillige organisasjoner som drives på dugnad.

Røste fortalte at han de siste årene har sett en utvikling der ledere, tillitsvalgte, frivillige og ansatte trakasseres, presses og skjelles ut for standpunktene de har og jobben de gjør. Røste mener at det har fått en karakter, dimensjon og utslag som er i ferd med å ødelegge selve fundamentet for det vi skal leve opp til mottoet om «mange, gode og glade skiløpere». Røste beskriver det som et farlig muterer og dreper engasjement, frivillighet og våre demokratiske prosesser hvis den nå ikke blir fjernet.

Dette er neppe enestående for norsk skiidrett. Norsk skisport er neppe verre enn andre idretter. Røstes tale kunne ha vært holdt i hvilket som helst særforbund. Trolig også i samtlige idrettskrets og idrettslag i Norge. Dette er noe som skjer i et idrettslag nært deg. Kanskje i det idrettslag.

Den mest kjente saken lokalt de siste årene er striden i Tromsø Ryttersportklubb som medførte at daglig leder sluttet i stillingen etter dyp og langvarig konflikt i klubben. Sommeren 2017 ble klubben satt under administrasjon av Troms Idrettskrets. Daværende leder i idrettskretsen, Knut Bjørklund, var overrasket over hvor høyt konfliktnivået i klubben var.

De som nok er mest utsatt for hets og trakassering i Tromsø er de som styrer på Alfheim Stadion. «Alle» som er interessert i fotball har en mening om jobben styrelederen og treneren i toppklubben gjør. Det gjelder også journalister i denne avisa, inkludert undertegnede. Nærmer TIL seg nedrykk er vi raskt ute der vi forlanger at styret i klubben må avsette treneren. Kanskje burde vi puste både en og to ganger før setter oss ned med tastaturet.

Flere av dem som har tatt direktørjobben på Alfheim er blitt overasket over hvor stort «trykket» er. De får oppmerksomhet for den minste ting. Og den dagen de gir seg er de nesten glemt av media.

Hvordan er det i ditt idrettslag? Sliter de med å skaffe tillitsvalgte? Står folk i kø for å bli trenere? Neppe. Stadig flere idrettsklubber sliter med å finne nok folk til styreverv og til trenergjerningen. Folk vil gjerne bidra. Men de ønsker ikke å ta på seg et verv. De fleste skylder på tidspress. Sannheten er nok heller at de ikke ønsker å stå i det presset de utsettes av fra andre foreldre. Får ikke min sønn spille like mye som din sønn blir det ballade. Veldig ofte blir treneren og lederne i klubben fritt vilt. Det aller letteste er å kritisere. Flesteparten av de som gjør det slipper å stå til ansvar for sine handlinger.

Veldig mange idretter har «foreldrevettregler». Punkt nummer fem i foreldrevettreglene til fotballen side sier «Respekter trenerens kampledelse – konstruktiv dialog om gjennomføring tas med trener og klubb i etterkant». Og i punkt seg står det «Respekter dommerens avgjørelser – selv om du av og til er uenig!» Hvor ofte blir disse reglene brutt? Nesten daglig, vil jeg tro. Hvor ofte tar klubbene tak i det? Alt for sjelden, vil jeg tro.

Er dette et fenomen som man kun finner i byene eller er den til stede i bygdene også? Jeg tviler på at hets, trakassering og utskjelling i idretten har noe med geografi å gjøre. I mange bygder er det de samme som er ildsjeler i mange forskjellige foreninger – gjerne kombinert med politiske verv. De er nok mer utsatt for sladder enn andre. En av Norges tidligere skidronninger, Marit Bjørgen, pratet ofte om bygdedyret i intervjuer.

Nordlys har tidligere hatt en serie om ildsjeler, der man satt fokus på personer som la ned en ekstraordinær innsats for sitt idrettslag. Kanskje burde man ha presentert en ildsjel daglig. Det finnes en «Tonje og Øyvind» i alle foreninger. Det er viktig at de får ros for den jobben de gjør. Blir de møtt med hets, trakassering og utskjelling får de et kort liv i frivillighetens tjeneste.

2022 er «frivillighetens år». Der skal man feire Norges viktigste lagarbeid! Alle lag, foreninger, frivilligsentraler, kommuner og andre samarbeidspartnere er invitert med til å synliggjøre og aktualisere frivilligheten, øke kjennskap og anerkjennelse og til å få flere med!

«Frivillighetens år» skal markeres fra nord til sør, på digitale og analoge flater og i både fysiske og digitale arrangementer. En rekke personer gleder seg til å feire frivilligheten. Uten den stopper Norge opp!

Hvis frivilligheten skal bestå må man huske på Røstes bekymring om hets, trakassering og utskjelling. Den avtroppende skipresidenten har rett i at det er et virus som kan ødelegge idretten.