For hva gagner det ordførerne i Tromsø, Alta, Harstad, Narvik, Bodø og Mo i Rana om de vinner all verdens arbeidsplasser, hvis de ødelegger den naturen vi alle er avhengige av for å overleve? (lettere omskrivning av Matteus 16:26)

Jeg er ikke religiøs, men anerkjenner kraften i budskapet fra datidens dyktigste retorikere, eller det som i dag kanskje ville blitt kalt påvirkningsagenter og populært sagt, men uten sammenlikning for øvrig, forgjengere for Robert Kippe og hans voksende hær av lobbyister. For det er noe religiøst over budskapet og retorikken som fremføres i hans innlegg i Nordnorsk debatt den 5. desember, om all verdens frelse som venter på oss om vi bare fortsetter i kapitalismens ånd, og legger jorden under oss for stadig mer økonomisk vekst og forbruk.

Det er religiøst, fordi slike ideer bygger på tro og ikke på fakta. Til tross for at Kippe gjør et iherdig retorisk forsøk på å overbevise oss om det motsatte, er det rasjonell refleksjon og forskningsbasert kunnskap som gjør at stadig flere forstår at å ødelegge naturen er det samme som å sage av greina vi sitter på. Tvert i mot må du være en sterkt troende kapitalist for å kunne håpe på et jordisk paradis der vi kan fortsette industrialisering av naturlandskaper og, inn i evigheten, forbruke 3,5 ganger jordens ressurser.

Les også

O6-ordførerne vil noe og det fortjener de ros for

Og dersom noen fremdeles er i tvil, er det godt dokumentert at klimakrise og naturkrise er fullt ut sammenvevd og ikke på noe vis kan løses separat. For å tro at klima og natur kan håndteres maskinelt, instrumentelt og reduksjonistisk, som deler og fragmenter, er en av menneskehetens største feilslutninger siden opplysningstiden, og å gjenta dette i vår tid, der vi har uendelig mye kunnskap om det motsatte, er enten kunnskapsløst eller kynisk. Det er derfor, fremdeles vitenskapelig dokumentert og rasjonelt begrunnet, ikke lenger et alternativ å ødelegge mer natur, men snarere en forutsetning at vi begynner å restaurere det som allerede er ødelagt.

At ordførerne i de nordnorske byer, som Kippe, i tillegg mener at de kan kontrollere både eierskap og kapital ved massiv utbygging av energiproduksjon og industri, er vel også på grensen til naivt. Et raskt blikk på både historien og samtiden gir tydelig dokumentasjon om at det ikke finnes verken politisk evne eller vilje til å sikre lokalt eierskap til ressurser og kapital. Etter seneste årets eskalerende energipriser og strømeksport gjennom Sverige, er det vel heller ingen som tror at vi får billigere strøm fordi det produseres mer lokalt. Det er derfor, med lærdom av historien, stor fare for at Nord-Norge også denne gangen ville ende opp som eksportør av råvarer – uten betaling som står i forhold til det evige tapet som er lidt.

  • Les ordførernes felles uttalelse her

I seneste Morgenbladet (2. desember) skriver Gudmund Hernes innsiktsfullt om lobbyistene som et nytt ‘tredje ledd’ i ‘samspillet og styrkeforholdet’ mellom de allerede etablerte kanalene som er det han, etter Stein Rokkan, kaller ‘valgkanalen og organisasjonskanalen’. Hernes beskriver et samrøre mellom påvirkere og politiske beslutningstakere som i et demokrati er høyst skremmende, og der noen interessenter har så stor kapitalbase at de også har makt til å skape en sannhetsfortelling til forsvar for sine egne, snevre interesser.

Kippe skal ha for at han skriver i avisa, og at han er tydelig på hva han representerer, men hans fortelling og retorikk er farlig i sin forenkling, i en krisesituasjon der alt vi gjør må være dypt kunnskapsbasert. Hans omfavnelse av ordførere ‘som vil noe’ kan derfor fort vise seg å bli klam - fordi vi på ingen måte har råd til å gjøre uopprettelige feil. Hernes’ råd om ‘å følge pengene’ er i så henseende en klok oppfordring til alle som har makt og mulighet til å styre samfunnsutviklingen, for å avdekke konstruerte fortellinger og manipulerte sannheter i samfunnsdebatten. Og tilsvarende vil det være klokt å følge kunnskapen, for å kunne ta gode valg på andre premisser enn kapitalens sannhet om evig vekst.

Det er nemlig også andre mennesker i samfunnet som ‘vil noe’ – som ikke er blindet av en falsk tro på at de representerer progressivitet og fremskritt, men som har er realistisk forestilling om overlevelse. Paradoksalt nok vil dette i siste instans være den mest progressive oppfatning det går an å ha, på vegne av hele det sammenvevde økosystemet på kloden – uten kortsiktige mål om å berike seg selv på naturens og fremtidige generasjoners bekostning.