Debatten om hvordan Norge skal takle «det grønne skiftet» har mange fasetter. Sandøy, Handegård og Hongset har ensidig fokus på at vi skal gjøre minst mulig. De synes å være blottet for fagkunnskap om vinterkraft, forbruksmønster, nødvendig redundans, realiserbare potensialer i vannkrafta, kostnader (økonomiske og naturmessige) ved kraftutbygging og transmisjon, eller om energiøkonomiseringens historie her i landet.

De hevder at vi har kraft nok, at det vi måtte mangle i framtiden kan bygges med vannkraft og mangler vi noe da tar vi resten med enøk. Det er umusikalsk at akkurat disse, som er feitet opp på olje og gass, syter aller mest når det skal ryddes i etterlatenskapene etter den fossile luksustilværelsen.

Utvinning og salg av fossile brensler gir oss en årlig pengestrøm på nærmere 1000 milliarder kroner. Det er det økonomiske fundamentet for velferdsstaten vår. Vi må planlegge hva vi skal leve av i dette landet når olje og gass fases ut. Da reduseres pengestrømmen og statens inntekter må hentes fra andre kilder. Slike summer som fossilindustrien skaffer oss blir det ikke snakk om å få tak i ved å øke skattene. Vi må bygge konkurransedyktig industri. Det fordrer tilgang på rimelig elektrisk kraft.

Vindkraft på land er moden teknologi og billigste og hurtigste måten å produsere fornybar kraft på. Vannkraft er dyrere enn landbasert vindkraft og krever større naturarealer. Utbygging som monner krever opphevelse av vernevedtak. I praksis vil det ta så lang tid at forslag om å bygge ut vannkraft i realiteten er å flytte problemene til de neste generasjonene. Hvis seriøse politikere skulle finne på å følge forslagene til trioen Sandøy, Handegård og Hongset får vi større utgifter, reduserte offentlige tjenester og økte klimaskader på natur og miljø.

Norge har en betydelig kundemasse som årlig kjøper 2300 TWh olje og gass. Vi er store på energi. Det kan da ikke være lurt å si til våre kunder at «her er butikken stengt, finn dere en annen leverandør». Vi må tvert om ta vare på kundene og tilby dem moderne produkter når de gamle går ut på dato. I dette tilfellet er det bra for naturen, miljøet og den norske økonomien.

Hvis vi isolerer vårt miljøansvar til å gjelde kun innenlandsk produksjon og forbruk gjør vi (minst) to feil. Vi fratar oss muligheten til å opprettholde noe i nærheten av levestandarden vi har i dag. Og vi gjør det svært vanskelig for nabolandene å gjennomføre det grønne skiftet. Det slår tilbake på oss fordi klimaendringene bryr seg ikke om nasjonalgrenser.

I termiske kraftverk forsvinner ca. 40% av primærenergien rett opp pipa. Det betyr at 2300 TWh fossil energi kan erstattes med 1380 TWh fornybar elektrisk energi. Nabolandene skal selv produsere betydelige mengder fornybar kraft og økte priser fører til sparing. Solkraft kan brukes distribuert i boliger og kontorer, gass med CCS vil bli lønnsomt med tiden og nye fornybare teknologier utvikles og modnes etterhvert. Det betyr at vårt salgspotensiale er betydelig lavere enn i dag. Høyst sannsynlig vil det være nok at vi produserer 3 - 400 TWh ekstra.

Vår magasinkraft kan omdanne vindkraft til lettregulert effekt som vi kan selge til gode priser gjennom utenlandskabler. Samtidig gir det rimelig kraft til egen industri og kraft nok til å gjennomføre det grønne skiftet hos oss. Hvis vi bygger dette med vindkraft hvor vi starter med 1/3-del på land, og fortsetter med 2/3-deler på havet etter hvert som den teknologien modnes, må 1 % av våre landarealer avsettes til formålet.

Så kommer spørsmålet om vår velferd, miljø og klima er verdt 1 % av landarealene. Når man ser hvordan økte strømpriser, bensin- og dieselpriser, økt rente og økte levekostnader forøvrig påvirker folk, skulle denne ene prosenten være spiselig for de aller fleste.