«NATO og USA rykker stadig nærmere den russiske grensa, og på norsk side, med ubåthavn i Tromsø og plassering av amerikanske bombefly på Ørland. Og Russland viser muskler med å foreta prøveskytinger og ruste opp på andre siden av grensa.» (forskning.no 14.09.2021)

Vi som bor her i grenseland har sett og hørt det lenge. Det er gammelt nytt for oss. At det nå blir dokumentert og offentliggjort fra forskerhold er likevel en bekreftelse på at vi ikke fantaserer. Det gjør at våre antagelser og varslinger om økt etterretning og opprustning ikke lenger blir latterliggjort eller sett på som udokumenterte dommedagsprofetier.

En mørketidsgrå morgen for 3-4 år siden stod jeg i kjøkkenvinduet med siste slurk av kaffekoppen før jeg skulle kjøre til jobben. På hovedveien utenfor så jeg plutselig forsvarets feltvogner kjøre i en eviglang kolonne forbi. Jeg slutta å telle da jeg kom til 21. Fort skrudde jeg på radioen for å høre om noe var skjedd, men der var det som vanlig bare musikk. Da jeg litt senere kjørte på jobb så jeg at alle disse feltvognene stod på rekke og rad opp en fjellside. Utenfor stod det menn i hvite kamuflasjedresser med våpen i hånd.

- Vi så også noe, men det er sikkert bare en øvelse, ikke noe å bry seg om, sa folk på jobben da jeg fortalte hva jeg hadde sett. Men jeg er vokst opp i Mehamn under den kalde krigen. Jeg stoler ikke på noen, verken moderlandet eller nabolandet.

Forholdet mellom Norge og Russland er et tveegget sverd for oss som bor i stormaktenes grenseland. I årenes løp har det gått fra varmt til kaldt til usikkert lunkent, omtrent som et ekteskap på randen. Og jeg er redd for at det kan gå troll i ord, selv om forskere og politikere uttrykker seg med akademisk troverdighet.

Folk i Finnmark og Troms bærer historie fra krig og fred.

På 80-tallet var det en viss kulde å spore, i alle fall på nasjonalt nivå. I Finnmark var det ikke så trekkfullt. Nok en gang var ikke nasjonale myndigheter rask nok til å bistå fiskeindustrien da det ble svart hav. Vi hadde havnet i en mørk konkursbølge om det ikke hadde vært for de russiske trålerne som la til kai og forsynte oss med torsk.

På 90-tallet kom russiske kvinner til Finnmark og førte til befolkningsøkning og barnefødsler til områder som led av kraftig forgubbing. Samtidig kom Glasnost og Thorvald Stoltenberg og et blomstrende politisk samarbeid mellom Norge og Russland som varte en stund inn på 2000-tallet. Men så begynte kulden å snike seg inn, og kulminerte med Russlands annektering av Krim og en etterretningsvirksomhet og oppbygging av forsvarsinstallasjoner som ikke lenger er hemmelig for folk i nord.

Vel har det blitt betydelig mer spenning etter vestens sanksjoner mot Russland. Men alt er ikke svart. Det har også ført til en blomstrende sysselsetting og liv og røre i fraflyttingstruede småsteder. Som det sies på spøk (eller alvor?) her i Øst-Finnmark:

- Globuser, amerikanere og annen hysj-hysj-aktiviteter er i ferd med å bli hovednæringa og har ført til sysselsettingsvekst og «lys i husan». Hoteller fylles opp med NATO-folk, globuser bygges og økende etterretningsvirksomhet gir boligmangel og oppturer for næringslivet. Militærbasene er gjenopplivet og pusses opp. Til sammen har det ført til liv å røre i stille bygder og småbyer som storsamfunnet glemte i rusen av overivrig sentraliseringspolitikk.

Men nå skal vi ikke falle for fristelsen til å hylle økt forsvarsvirksomhet i nord.

Du og jeg kan tro hva vi vil, men landet vi bor i kan mene og ville fred og fordragelighet med naboland uten at det betyr all verden. Sånn er det med den saken.

Som en viktig strategisk part i NATO-alliansen, med USA i spissen, må vi finne oss i det overmakta til enhver tid bestemmer seg for overfor stormakten Russland. Det må vi bare finne oss i, - jeg er faktisk sterkt i tvil om Norge har noe å si om saken i det hele tatt.

Internasjonale interesser trumfer nasjonale interesser. Den foreslåtte økninga i forsvarsbudsjettet på 6,6 prosent til om lag 69 milliarder kroner indikerer omfanget av et økt spenningsnivå mellom Russland og NATO.

Forstår egentlig politikerne våre at vi som grensefolk er mer urolig enn andre og at vi kanskje har god grunn til det? Man trenger ikke være forsker for å se at hvis det skulle komme til en eller annen væpnet internasjonal konflikt ville etterretningsinstallasjonene bli forsøkt tilintetgjort, og de har vi jo etter hvert en del av. Hvis det skulle skje er det neppe med kirurgisk treffsikkerhet.

Det er litt trist å tenke på at økt spenning mellom Russland og NATO er en utilsiktet redning for utrydningstruede småsteder i nord. Samtidig er det urovekkende å tenke på at økt forsvarsaktivitet gjør oss til mulige bombemål. Det er valget mellom pest eller kolera.

Jeg foreslår at vår tidligere utenriksminister, nå statsminister, Jonas Gahr Støre gjenoppliver suksessen med folk-til-folk samarbeidet med Russland. Kanskje skal han også ta seg en prat med kompisen, Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg.

Hvis han får lov av USA, da.

I mellomtiden kan det være at jeg nok en gang står ved kjøkkenvinduet en morgen og ser forsvarets feltvogner kjøre i kolonne forbi. Når jeg slår på radioen hører jeg at det også denne gangen «bare» er en øvelse.

Til hva?