Gå til sidens hovedinnhold

Er rasering av skolestrukturen politisk ønsket?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Man må anstrenge seg godt for å se at den nye regjeringen prioriterer barnas oppvekstforhold på en annen måte enn forrige regjering i sine budsjettforslag. Det kan tolkes som manglende politiske vilje, og oppleves som manglende føringer for å sette barnas oppvekstvillkår i første rekke.

Samtidig som mange bekymrer seg for økt behov for tilbud innenfor spesialpedagogikk og rus/psykiatri, raseres nærskoletilbudet i rekordfart i Norge. Men regjeringspartiene ser ikke ut til å stoppe opp å vurdere hvilke konsekvenser raseringen gir for barnas oppvekstsvilkår.

Årlig legges det ned over 50 nærskoler i Norge. Nedleggelsen handler om en sulteforet kommuneøkonomi, ikke manglende kvalitet. I stedet for å gi lærere og elever arbeidsro, tid og hjelpemidler, så henger sparekniven over rektors hode, året rundt. I nyhetene på TV fortelles om deler av skolebygg som holdes stengt, lekestativ som er sperret av og flere steder i landet er bassengene uten vann, med begrunnelse kommuneøkonomi. Kommunene kan være verdensmester i å kutte og spare, men skoledrift er vanskelig å drifte med overskudd, lærere skal som kjent også ha lønn.

Vi er kommet til den tiden av året hvor rådmenn/kommunedirektører landet rundt skal presentere den økonomiske situasjon i kommunen, og komme med budsjettforslag i balanse. Vi har byttet regjering, men de økonomiske signalene er ikke tydelig nok til å berge skoler rundt i kommunen, og i de nærmeste ukene, vil nok en gang kommunestyrene vedta nedleggelser av skolene i distriktet.

Det finnes lite ny forskning som gir faglige begrunnelser på at «jo større skole, jo bedre er det», men det virker til å ha blitt en slags sannhet. Covid-situasjonen har vist oss at større skoler ikke er ensbetydende med robuste skoler. Større skoler har hatt større utfordringer med blant annet nedstenging. Og hvordan kan man forvente at «sårbare barn» blir fanget opp i en klasse med 30 elever, hvor deler av skolehverdagen er digital?

Mye litteratur sier at barn har behov for å ha trygge voksne personer tilgjengelig. Det sies at barn som er utsatt for overgrep eller omsorgssvikt ofte forsøker å ta dette opp som tema med trygge voksne, lenge før voksne har mistanke om at noe er vanskelig for barnet. Barn vil ha lettere for å snakke med voksne de kjenner og er trygg på, enn det vil være for dem å avtale tidspunkt med helsesøster som de bare ser sporadisk. Det finnes så mange begrunnelser for å ha nok mange trygge, egnede voksne mennesker i barnehage og skole, men disse begrunnelser blir ofte sett bort fra, og argumentasjon om lærertetthet og gruppestørrelsens påvirkning på økonomisk bunnlinje er det eneste som avgjør antall voksne i arbeidet med barn.

Det er blitt slik at man bruker minst mulig ressurser på skolehverdagen til barna, og heller bruker store ressurser og pengebeløp på å finne opp nye hjelpetiltak for barn og unge som har det vanskelig. I stedet for å bruke pengene direkte på barnet, bruker vi pengene på å etablere en ny etat.

Med flere trygge, egnede voksne i barnehagen vil både barn og foreldre kunne få en bedre oppfølging tidlig. Vi kunne tidligere avdekke om barnet har utfordringer som kan tilrettelegges for- før skolestart. Overgangen fra barnehage til skole er blitt mye større for mange, spesielt guttene, enn man først planla at det skulle bli. Hadde vi hatt flere lærere, og gode lek og gym-fasiliteter, samt svømmehall tilknyttet skolene, kunne skolehverdagen blitt mye morsommere for barna, og skapt trivsel som gir økt mestring og læringskapasitet. Vi vet at fysisk aktivitet er veldig viktig for å forebygge helseplager både fysisk og psykisk, men likevel prioriteres det ikke økonomisk.

Det er paradoksalt at stadig flere barn og unge sliter med overvekt, fysisk og psykiske plager samtidig som vi stenger ned deres skoler, lager dem lengre reisetid og dårligere fasiliteter for fysisk aktivitet tilknyttet skolen. Det er klart at risikoen for uhelse i ungdomstid og ung-voksen blir større.

Har sendt følgende oppfordring til; Statsminister Støre og finansminister Slagsvold Vedum:

- Ber dagens regjering gi en «krisepakke» øremerket skoler det inneværende skoleår. På den måten kan kommunene gis tid til å vurdere andre muligheter for prioritering nå når AP og SP sitter med regjeringsmakten. Jeg har forstått det slik at AP og SP har hatt andre planer for «hele landet» enn deres forgjengere i regjeringslokalene, og antar dette også gjelder barnas oppvekstvillkår.

Høyreregjeringen argumenterte med: «Kommunene har fått rekordhøye overføringer». Ja, mulig det. Men oppgavene som kommunen skal håndtere og løse er blitt stadig fler- og større, sammensatt og komplisert, dette på alle områder, ikke bare i skolesektoren. Det er jo naturlig at kommunene må oppdatere seg både med tanke på faglighet og fasiliteter når det kommer ny kunnskap om hva som virker.

Som forelder forventer jeg å se regjeringen viser handling. I ventetiden må jeg sette min lit til kommunale politikere, at de ser viktigheten av barnas oppvekstvillkår, og det har dessverre vist seg være høyst usikkert

Kommentarer til denne saken