Regjeringas forslag om å innføre grunnrenteskatt i havbruksnæringa har ikke uventet utløst en heftig debatt. Det er en av de viktigste kvalitetene i vårt demokrati – at meninger skal kunne utveksles og brytes, uten at noen skal lide overlast av den grunn. Men i diskusjonen som nå pågår opplever vi at helt nye og til dels udemokratiske virkemidler tas i bruk.

De største børsnoterte aktørene i havbruksnæringa har ikke gått av veien for trusler og bruk av strukturelle og økonomiske maktmidler for å tvinge gjennom sitt syn. Det har i sannhet vært særdeles lite vakre scenebilder å oppleve, når ledere i disse selskapene – mens de skyver ansatte foran seg, og støttet av servile og lettskremte ordførere – truer med virksomhetsavvikling og slukking av lys i husene langs kysten.

Hos meg vekker dette assosiasjoner til tidligere tiders husmannstilværelse for kystbefolkninga, da væreiere og handelssteder for en stor del kontrollerte folks økonomi og fellesskapets naturressurser. Men når alt kommer til alt hadde vel disse aktørene større respekt og følsomhet for folks ve og vel, enn det vi har grunn til å vente av dagens havbruksgiganter med eierskap og ledelse godt forankret i finansmiljøer verden over.

Tirsdag denne uka offentliggjorde et av de store norske havbruks- og fiskerikonsernene regnskapstallene for 3. kvartal i år, som viste et netto overskudd opp mot en milliard kroner, en dobling fra samme kvartal i fjor.

Samtidig annonserte ledelsen at de de neste åtte årene hadde som mål å doble havbruksproduksjonen fra dagens nivå. Forutsetning, som jeg oppfattet det: At det ikke blir innført grunnrentebeskatning på fiskeoppdrett!

Her opplever vi altså at et stort børsnotert selskap akter å tilnærmet fordoble bruken av naturressurser - uten å kompensere fellesskapet for dette. Dette betyr at vi i dag har ei havbruksnæring som ikke er bærekraftig, og at det er framtidas generasjoner som må rydde opp i den slitasjen næringa har påført og påfører våre naturressurser.

Ut fra det som er kommet fram i høstens overoppvarmede debatt om innføring av grunnrenteskatt, er det helt sikkert nødvendig å justere forslaget på enkelte områder. De fleste har vel oppfattet at regjeringa ønsker å gå i dialog med næringa om dette.

Så får vi håpe at regjeringa og et mest mulig samstemt Storting har ryggrad til å vedta en grunnrentebeskatning som tjener kystbefolkninga og samfunnet for øvrig, og ikke lar seg diktere av oligarkiet i havbruksgigantene.