For det er særlig i desember kontrastene blir synlige. Mange har ikke råd til å handle julegaver. Det blir flere fattige. Og de venter på strømregningen. Barna får ikke de gavene de ønsker seg. Derfor er det godt at vi har frivillige organisasjoner som Frelsesarmeen, Røde Kors og Kirkens Bymisjon.

Men desember gir oss lov til å være religiøse. Og det er tillatt å snakke om Gud. Ikke den fjerne og strenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som et hjelpeløst barn. Han som ble født i en stall, vil dele våre kår. Gud viser sin solidaritet ved å bli menneske.

Det er noe eget med barnet. Når vi har et nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som om isen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv. Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi synger barndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas forteller det.

Jeg tror det er viktig å gi plass til både anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Men i tillegg kommer all usikkerhet og angst som vi har opplevd siden i mars. De fleste av oss klarer likevel å leve livet i et bredt spekter med hele livets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet!

Advent er en ventetid. Vi har tent lys i vintermørket. Lyset gjør noe med oss. Det gir oss hverdags-glede håp. Om noen uker ringer kirkeklokken jula inn. Men i år venter vel de fleste av oss på noe annet enn jula. Vi venter på mer normale tider. For smitten preger oss alle. Vi håper å få tatt vaksinen på nyåret. Vi ser frem til å reise igjen, ja leve et mer normalt liv.

Men jul blir det i år også. Kanskje har vi iår litt tid til å reflektere over livet, ja undre oss. Skarpskodde teologer og forkynnere skal ikke få ta undringen og dragningen mot det mystiske fra oss.

En beretning fra Det nye testamente, en fantasiskapende legende er fortellingen om de hellige tre konger. Den har noe mystisk og hemmelighetsfullt over seg og appellerer til vår åndelige lengsel. Historien har blitt fortalt og gjenfortalt. I denne prosessen har den blitt oppdatert og fått nye farver. Middelalderversjonen møter vi hos Grundtvig når vi synger ”Av Saba kom de konger tre…” Det er ikke dekning for dette i beretningen hos Matteus. I teksten står det heller ikke om hvor de kom fra, heller ikke at de var konger. Men Grundtvig har ikke diktet dette selv. Han har nok hentet dette stoffet fra den gamle kirkelige fortellertradisjon som har et eventyrpreg over seg. Smeltet sammen med juleevangeliet hos Lukas har fortellingen blitt en sentral del av julebudskapet for mange av oss. Stjernen ledet dem til barnet.

I Russland ønsker mange hverandre god jul med hilsenen ” Til lykke med fødselen.” Dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap hvor barnet er i sentrum. Når jeg møter det ubeskyttede, nyfødte barnet, er det noe som skjer med meg. Barnet smelter mitt harde, tilfrosne hjerte. Jeg åpner opp stengte rom i mitt hus og viser sider jeg ikke visste at jeg hadde. I den russiske hilsen vises det til et spesielt barn. For russerne vil gjennom sin hilsen få frem at den som tror på dette barnet har en fremtid, hvordan enn livet vil bli.

Men la oss være ærlige. Julehøytiden blir ikke som den pleier å være. Et eksempel er store juleselskap, et annet gudstjenester. I fjor var det over 500 000 på gudstjenester julaften. Også i år blir det annerledes. Men vi vil lytte til eller synge med i «Deilig er jorden.» Den er på mange måter en protestsalme. B. S. Ingemann skrev den i 1850 mens han var rystet over den brutale krigen mellom Danmark og Preussen.

Men det er ikke bare en protestsalme! Vi gir vi ikke opp, men synger «Deilig er jorden» For salmen er også fylt av drømmer om en en annen tid som vi alle lengter etter. Og vi håper den kommer snart, også her nord.