Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tematikken er generell. Men for dem det gjelder er det snakk om de nære ting. I løpet av de siste månedene har diskusjonene gått om både kommunal brøyting, generelt veivedlikehold og gatelys, i hovedsak ute i distriktene.
Et gjentakende eksempel er veien på Storemolla.
– Egentlig er dette et stikk til politikerne, så de skal skjønne at det er andre plasser enn Kabelvåg og Svolvær i denne kommunen. De snakker om svømmebasseng her og svømmebasseng der, og økt lønn til politikerne. De kan prøve å se litt lengre enn sin egen nesetipp, sa Geir Helland på Storemolla til Lofotposten sommeren 2021.
Disse veiene vil Vågan kommune slutte å brøyte
Dette er trivielle ting sett opp mot saken om ekteparet Laila (81) og Gudmund Kristiansen (83) i Laukvik. De bor 20 kilometer for langt fra Svolvær til å kunne benytte seg av kommunal nattevakt dersom det skulle være behov. Gudmunds siste ønske er å få dø hjemme, men uten hjemmesykepleien tilgjengelig på nattestid, ser det mørkt ut.
I Vågan kommune ligger steder som Laukvik, Laupstad, Henningsvær Strauman, Austre Vågan, Gimsøy og Skrova utenfor området hvor kommunen tilbyr nattevakt-tjeneste. Grensa går langs E10 ved Vestpollen i øst og Hopen i vest. Kommunal nattevakt er dermed noe som kun tilbys i områdene rundt Svolvær og Kabelvåg.
En kan spørre seg:
- Er innbyggerne i distriktene i en kommune som Vågan mindre verdt enn de som bor i sentrum, innenfor det skraverte feltat på kartet over?
- Det er ofte et verdivalg å bo i distriktet. Er det en del av dette valget å ta til takke med et dårligere kommunalt tjenestetilbud?
- Kan alle innbyggere i en kommune forvente det samme tjenestetilbudet?
Til det første og siste spørsmålet: Vi har ikke registrert noen form for skattelettelser ut fra postnummer, altså hvor i kommunen en bor. Slik sett skal vel en innbygger kunne forvente at veien både vedlikeholdes og brøytes, at det er lys i gatelysene og at kommunens egne biler kjører dit det er nødvendig for yte hjelp, bistand og tjenester - der folk bor?
Om ikke er innbyggerne i sentrum og periferi kun like mye verdt når kommunen krever inn skatt, og politiske slagord som at «hele landet skal tas i bruk», «by og land - hand, i hand» kun politiske floskler uten innhold og forpliktelser.
I så fall bør spørsmål to besvares tydelig og rett fram:
Bygg og bo gjerne ute i distriktene, men da kan du ikke forvente det samme godene levert fra kommunen, som folk i rundt Svolvær og Kabelvåg kan.
Det har vi allerede besvart, sier du kanskje om du er politiker og har vært med og vedtatt eksempelvis grensen som gjør at ekteparet i Laukvik ikke får innfridd ønsket om å få avslutte livet i vante, trygge omgivelser. Hjemme.
Det kan du selvfølgelig si, fra et politisk ståsted, men når konsekvensen av et slikt vedtak kommer til overflaten så hjerterått, så brutalt som i denne saken, er det likevel ikke et fullgodt svar.
For er det slik vi vil ha det?
– Gudmund liker å sitte her i godstolen og kikke ut på båtene som kommer forbi. Han var fisker i mange år skjønner du, fortalte Laila Kristiansen til vår journalist.
Hun ventet da på at hjelpemiddelsentralen skulle levere en sykeseng som skulle inn på rommet hvor det var ryddet plass.
Døden er en brutal del av livet. Det er hjerteskjærende når Laila forteller om kampen for at Gudmund skal få tilbringe den siste tiden hjemme. Det er ingen lovfestet rett, men mange av oss har kanskje trodd at det lar seg gjøre, i alle fall på de stedene med annen utbygd og tilstedeværende kommunal infrastruktur. Laukvik har både skole og barnehage, og mange unge barnefamilier.
For få måneder siden ble Gudmund Kristiansen diagnostisert med kreft. Kreften hadde allerede spredt seg da de oppdaget den.
– Det ser ikke lyst ut, sier Laila til Lofotposten, og tørker en tåre.
Ønsket om å bo hjemme er ikke noe som har dukket opp plutselig. Tvert imot. Ekteparet har vel i bunn og grunn gjort det enhver kommune kan drømme om, i et økonomisk perspektiv. De har tatt private og langsiktige grep for å kunne bo hjemme lengst mulig.
– Da vi nærma oss 70 bestemte vi oss for å ta grep, og planlegge alderdommen vår. Vi hadde bodd både sørpå og i Hadsel, men ville være pensjonister her i Laukvik. Gudmund er laukviking på sin hals. Så vi bygde oss et hus uten dørterskler, med god plass til rullestol og alle hjelpemiddel man skulle måtte trenge i alderdommen, fortalte Laila da Lofotposten skrev om saken første gang på tirsdag.
Gudmunds siste ønske om få gå ut av tiden hjemme i Lauvik, er 20 kilometer på feil side av en besluttet grense.
Kona Laila har bestemt seg for å ta opp kampen:
– Jeg er sint, og jeg føler dette er verdt å slåss for. Vi betaler de samme skattene og avgiftene som de som bor i Svolvær, og jeg forlanger at vi får de samme rettighetene som de som bor der. Man kan ikke sette grensa i Vestpollen. Det er skammelig.
– Jeg har spurt både lokale politikere og koordinerende enhet om å få satt opp en vakt som kan være i beredskap dersom noe skulle skje om natta. De svarer at jeg må ringe 113. Jeg kan jo ikke ringe nødnummeret for enhver hendelse.
Jeg føler meg sikker på at ingen, verken politikere eller ansatte i kommunen, leser saken om Gudmund Kristiansens siste ønske, og konas kamp for å innfri det, med lett hjerte. Det gjør vondt, og Lailas kamp kan både leses som en kjærlighetserklæring til ektemannen og en brutal synliggjøring av konsekvensene av en politisk beslutning.
På kort sikt håper jeg inderlig at kommunen klarer å finne en verdig løsning for ekteparet Kristiansen.
Når der er gjort, bør spørsmålene innledningsvis svares ut. Det er et uttalt mål blant partiene som utgjør flertallet i Vågan at skolestrukturen skal opprettholdes som den er. Ingen skoler i distriktene skal legges ned.
Helse- og omsorgstilbudet i distriktene hører vi ikke like mye om. Kanskje fordi de færreste makter å gjøre som Laila i Laukvik, og ta opp kampen? Kanskje fordi de fleste var uvitende om den usynlige «omsorgsgrensen» på E10 øst og vest for Svolvær/Kabelvåg?
Nå er konsekvensene synliggjort. Og debatten bør tas på nytt i lys av det som er synliggjort som følge av kampen Laila Kristiansen bestemte seg for å ta.
Forslaget skapte politisk storm i Vestvågøy – nå skal Vågan vurdere det samme