Gå til sidens hovedinnhold

Er det slik vi vil ha det?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fire amerikanske bombefly har nylig kommet for å være en stund i Norge på vår militære kampflybase på Ørlandet. Den norske sjefen kunne melde at «vi har den glede å ta imot en amerikansk avdeling med B-1 bombefly». Vi har fra den gang vi ble med i NATO -alliansen basert vår sikkerhet på at vi skulle arbeide for et forhold til vår store nabo i øst ut fra strategiene avskrekking og beroligelse. Det reises spørsmål ved nå om ikke denne balansen er sterkt forrykket i retning av avskrekking. Er det fordi vi tror på en større fare for russisk okkupasjon av landet vårt eller er det fordi vi som trofast alliansepartner med verdens største militærmakt, USA, gjør oss til redskap for, ja stiller vårt territorium til disposisjon for USA i en mulig stormaktskonfrontasjon mellom USA og Russland? Hva tjener egentlig til vår sikkerhet i en tid der nordområdene utvilsomt lenge er anerkjent som ettertraktelsesverdig i global sammenheng, her vi er, med en befolkning lenger nord enn andre steder på kloden. Skal vi bli et oppmarsjområde for USA eller skal vi bli okkupert av Russland for å motvirke en oppfattet intensjon om nært forestående angrep fra USA?

En gang var det slik at norske myndigheter forsikret de motvillige blant arbeiderpartipolitikerne om at vi ikke skulle ha utenlandske styrker på norsk jord. Og slett ikke noe som hadde å gjøre med atomvåpen. Atomvåpen skulle bare tillates i krise eller i krig. En kan spørre, når er det krise? Vi ser nå at det gradvis har skjedd et større nærvær av militærmaskinen og det veldige systemet av destruktive krefter som NATO er. Hvordan oppfattes våre handlinger hos naboen i øst? Våre myndigheter ser ikke våre provokasjoner, mens reaksjonene dirigert fra Moskva blir avertert som eksempler på aggresjon vi må ta våre forholdsregler mot, hvilket vil si å klamre oss så nært vi kan under USAs atomvåpenparaply.

På ingen områder er folk i Norge mindre med i politiske diskusjoner enn når det gjelder vår sikkerhetspolitikk. Mantraet er alltid at «den ligger fast». Og det er da også skumle saker å ha en formening om. Jeg flagger øyeblikkelig at jeg er motstander av det gigantomane NATO og tror framtiden en gang vil fastslå at krig er den mest primitive måte å løse konflikter på og at alle de astronomiske milliardene som går til den stadige «forbedringen» og «moderniseringen» av våpensystemene kunne vært brukt på andre og mer kreative måter for å bygge sikkerhet og fordragelighet mellom verdens land.

Vi hadde en statsminister, Gro Harlem Bruntland (dessverre NATO-tilhenger) som i mange henseende med rette vant FNs tillit. Hun ledet Verdenskommisjonen for miljø og utvikling med deltakere fra mer enn 20 land. I 1988 kom den med sin rapport, i bokform på norsk med tittelen Vår felles framtid. Den slår fast at atomkrig er den største fare for verdens miljø og reiser spørsmål ved kostnader kontra nytte ved å satse på våpen for å oppnå sikkerhet. Den bruker begrepet «våpenkultur» og peker på hvordan våpenkappløpet legger beslag på veldige energi- og mineralressurser og dertil hjernekraften og ekspertisen til en halv million forskere. Fortjente ikke den fattige delen av kloden bedre? Kommisjonen hentet fram et sitat av tidligere president Eisenhower (s215): «Hvert gevær…hvert krigsskip…hver rakett, representerer når alt kommer til alt, et tyveri fra dem som fryser og ikke har klær».( Merkelig hvor kloke statsledere kan bli når de går av og ikke lenger er ansvarlige).

For noen uker siden, den 22. januar 2021, trådte en FN-traktat i kraft som har vært forhandlet fram i noen år. Den gjelder et folkerettslig forbud mot all bruk, lagring eller testing av atomvåpen. Norge er ikke blant de 122 medlemsland som har sluttet seg til avtalen. Det er ikke til å tro, vi taler jo med tusen tunger om humanitet og hjelp til fattige land, vi vil være stjerner i kampen for miljøet, vi vil framstå som engler!!! Men altså, sikkerheten vi søker i NATOs favn forhindrer oss!!

Forsvarssjefen har betenkeligheter, ser at det kanskje er umusikalsk med disse bombeflyene og amerikanske soldater på norsk jord, han foreslår iflg. Nordlys i dag, at man skal forsøke med dialog med Russland, og peker på at det var praksis selv under den kalde krigen. Vi får da inderlig håpe at dialog også har vært praksis i løpet av de siste tretti årene. Det er det minste vi kan kreve av vårt forsvar. Jeg er vardøværing og ønsker for all del at Norge skal beholde Finnmark. Sannsynligvis avhenger det av hvor demilitarisert i amerikansk forstand området er.

Som medlem av NATO aksepterer vi organisasjonens atomvåpenstrategi, noe som gjør at vi kan bli medskyldige i forbrytelser mot menneskeheten. Vi deltar i en konkurranse med «fienden» Russland om å bli verdenshistoriens største krigsforbryter.[1] Måtte våre ansvarlige politiske ledere finne en tryggere og verdigere vei å gå på når det gjelder vår sikkerhetspolitikk.

[1] Jeg anbefaler "NATO-komplekset – Om militærpolitikk, atomvåpen og norsk USA–servilitet" (2019) av Jon Hellesnes.

Kommentarer til denne saken