Skjalg Fjellheim skriver lettbeint og forførende om et meget alvorlig tema i nordnorskdebatt 5. februar.

Les også

Kanskje har ingen vært mer svaksynte enn vi som bor i Nord-Norge

Jeg leser Fjellhem slik at han mener vi bør vende tilbake til fiendebildet vi hadde under den kalde krigen. At vi skal gi opp å forstå og forholde oss til Russland og russere som et mangfoldig og motsetningsfylt konglomerat som jo alle nasjoner er, og heller legge Ronald Reagans forestillinger om Russland til grunn; for evig og alltid Det Ondes Imperium.

Altså et speilbilde av fiendebildet Putin-regimet maler av det svikefulle, dekadente og hegemoniske Vesten.

Han stempler «naboen» som en sanseløs voldsforbryter, uten å gjøre rede for hva han mener med naboen. Mange av oss i nord har naboer og venner som er russere. Blant disse finner man like mange ulike syn på denne konflikten som det finnes blant nordmenn, men alle vil føle at Fjellheim urettmessig stempler dem på den mest skjendige måte. Det vil ikke være til hjelp når den dagen kommer at vi skal bygge freden.

Det er Putins regime som fører krig i Ukraina. Alle sittende autoritære regimer har sikret seg en basis av støtte i befolkningen, men det betyr ikke at det representerer folket. Vi må være i stand til å skille mellom regimet på den ene side og nasjonen og folket på den andre. Vi sikrer ikke Russlands nederlag i Ukraina og mulighetene for å etablere en varig fred ved å viske ut dette skillet og bryte de få kanalene vi ennå har inn til de sterke progressive kreftene som ligger latent i Russland. Ikke minst til ungdommen i de store byene, som i stor grad er regimekritiske og imot krigen.

Vi støtter ikke kampen mot aggressive og autoritære regimer ved å bryte båndene til progressive grupper i disse landene. Vi støtter for eksempel opposisjonelle grupper i Iran og har forhåpninger til at de med vår støtte og Vestens sanksjoner skal lykkes i å velte regimet.

Tyrkia er et land som i mange henseende er sammenlignbart med Russland, et skinndemokrati som utvikler seg i stadig mer autoritær og anti-vestlig retning, og som fører en krig i Kurdistan som ikke er ulik den Russland fører i Ukraina. Menneskerettighetene har kanskje enda dårligere kår i Tyrkia enn i Russland.

Hvorfor skal vi ikke rope ut at vår Nato-allierte Tyrkia er en sanseløs voldsforbryter og innse at alle våre forsøk på å omskape Tyrkia i et vestlig bilde har feilet?

Fjellheim vet svaret like godt som meg. Det er fordi Tyrkia er en essensiell, men svært så problematisk og ustabil brikke i NATO, som Sverige og Finland nå må krype for på den mest ydmykende måte. I den geopolitiske virkeligheten vi lever i, kan vi ikke bryte kontakten og kommunikasjonslinjene med Tyrkia, selv om regimet er aldri så uspiselig.

Slik er det også med Russland, som vi riktig nok ikke er militært alliert med, men som vi på utallige andre måter er mye tettere knyttet til enn vi er med det fjerne Tyrkia. Vi fjerner ikke Russland fra det geopolitiske kartet ved å late som om landet ikke eksisterer.