Mens verden rundt er i endring, har politikerne og aktørene i den norske fangstnæringa en bemerkelsesverdig evne til å stå fast ved etablerte hjørnesteiner.

Sist gang et offentlig utvalg hadde nerver til å foreslå endringer rundt hvem som skal få eie fiskebåter her i Norge, var i 2015. Utvalget bak stortingsmeldingen «En konkurransekraftig sjømatindustri» foreslo å myke opp aktivitetskravet i deltakerloven, slik at også sjømatindustrien skulle få adgang til å eie båter. Et mindretall ville fjerne alle hindre, og la alle få eie båter.

Forslaget ble raskt skutt ned.
I regjeringens innstilling til stortingsmeldinga står det å lese:

«Spørsmålet om aktivitetskravet i deltakerloven har skapt stor debatt. Av de 77 høringsuttalelsene var det imidlertid bare et lite mindretall av høringsinstansene, herunder Sjømat Norge, som uttalte seg positivt til at sjømatindustrien skulle få eie fiskefartøy. De andre av fiskeindustriens organisasjoner peker på at det allerede finnes dispensasjoner i dagens lovverk, og de tviler på at industrien vil være gode eiere av fiskefartøy. Blant fiskeflåtens organisasjoner mener alle at dagens krav til eierskap til flåten må bestå. Dersom det likevel skal lempes på aktivitetskravet, så mener de at retten til å eie fiskefartøy må utvides til å gjelde alle, ikke bare sjømatindustrien. De hevder at hvis sjømatindustrien kan eie fartøy vil dette gi svekket konkurranse og dårligere vilkår for fiskefartøy som ikke eies av industrien. Flere høringsinstanser frykter at en endring i aktivitetskravet vil påvirke mulighetene til å opprettholde nasjonalitetskravet.»

Lite nytt der altså. Fiskernes organisasjoner har som kjent hatt denne saken høyt på sin agenda helt siden stiftelsen av Norges Fiskarlag i 1926. Historien både før og etter den tid er full av beskrivelser om hvordan uår og markedskollapser ofte rammet flåteleddet på en slik måte at sjøsida ble stående i avhengighet til landsida.

Begrunnelsen for særvilkår for fiskerne var like forståelig som den var nødvendig for sin tid. Fiskere flest var småkårsfolk som behøvde vern fra fiskekjøpere og væreiere, som ikke sjelden var en og samme aktør.

Den første lovformuleringen om fiskernes eksklusive rett til å eie fiskebåter kom som en midlertidig lov i 1950. Allerede da gikk dragningene mellom fiskernes eksklusive rett på den ene siden, og storsamfunnets behov for å la industriinteressene få investere i moderne trålere til å forsyne landsida. Loven levde som en midlertidig forordning som ble knadd i flere runder, frem til den ble gjort permanent i 1972, med navnet vi kjenner i dag: Deltakerloven.

Ved terskelen til lovens jubileumsår er det kanskje på høy tid at vi diskuterer hvem loven er til for, og hvem den i dag tjener. Vi bør spørre oss hvem som i dag trenger beskyttelse, og vi bør spørre oss hvem det er som i dag sørger for lys i husan langs kysten.

Går vi til næringas grunnlov, havressursloven, hamrer de to første paragrafene det godt inn:

  • § 1.Formål: Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.
  • § 2.Retten til ressursane: Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.

Disse momentene har vært sterkt fremme i den mest støyende delen av norsk fiskeridebatt: Diskusjonen om trålpliktene og storkapitalens kontroll over trålflåten.
For folk flest har kanskje intensiteten i denne debatten ledet til en oppfatning av at fellesskapets fisk for lengst er ranet og lagt på fryselager utelukkende til glede for børsen og flittige hender i kina.

Nyansene går fort tapt i tabloide overskrifter og facebook-aksjonisme. For under røykteppet fra pliktdebatten har utviklinga rullet videre på egen kjøl. Kampen om kontroll over havflåtens fisk er tapt, men kaimeter for kaimeter har kystfiskere posisjonert seg. De har gjort det samme som Lerøy og Nergård, de har overtatt ansvaret for begge sider av kjøpet. De har gjennomført såkalt «vertikal integrering» og sikret kontroll over en større del av verdikjeden, mange helt ut i eksportleddet.

Med tanke på tidligere tiders fisker-eide samvirkebruk er det ikke nytt at fiskerne tar hånd om kjøpet selv. Men dagens fisker-eide bruk har lite til felles med 50-tallets variant. Nå drives det ordinær kapitalisme.

Dog ikke helt ordinær. For fiskerne stiller med gullkortet de andre ikke har. Man må derfor ikke forundres over at tradisjonelle fiskekjøpere føler seg presset. Noen av dem såpass hardt at de har tatt grep, og satt fot i fiskebåten gjennom den åpningen lovverket gir:

  • De blir fiskere på vanlig måte og tilegner seg en plass på fiskermanntallet, samtidig som de fortsatt har interesser i landsida.
  • Andre har blitt bønnhørt i Oslo og fått utstedt en sjelden dispensasjon fra deltakerloven.
  • En tredje variant er å skyte inn penger gjennom mindretallseierskap, lån og andre modeller som binder båten til kaia.

Fasit for de tre modellene er uansett den samme: Kapital fra land får flyte til fiskeflåten. Man kjøper kvoter som sikrer drift og økonomi for både båt og bruk, og økonomien flyter tilbake på land igjen.

Effekten er den samme enten det er fiskere som har gått på land eller industrifolk som har gått til sjøs: Fisk på land gir folk i arbeid, forhåpentligvis hele året, og ikke bare i sesong. For dem som har sine driftsmidler lenket til en grunnmur, og ikke kan følge fisken, vil det alltid være viktig å sikre seg inntjening hele året. Landsidas motivasjon for å sikre kontroll over leveransene er åpenbar, og trenger ikke trekkes i tvil uansett hvem den eies av.

Men hvordan dette ser ut i dag er én ting. Hvordan det ser ut om 10 år kan man bare spekulere i. Det viktige er at myndighetene forstår hva som skjer, og oppdaterer sin virkelighetsoppfatning.

Deltakerloven fremstår i dag som et hinder det er lett å komme seg rundt. En vaklevoren grunnstein gir dårlig stabilitet å bygge fremtidens fiskerinæring på. Det kan derfor være på høy tid å diskutere om dagens deltakerlov har en riktig innretning med tanke på dens overlevelse de neste 50 år.

Selvsagt er det nøye hvem eller hva det er som sørger for lys i husan.